Foto: Warner Music
Foto: Warner MusicVis mer

ANMELDELSE: Musologisk krigføring

Muse begeistrer og forarger.

ALBUM: Matthew Bellamy har tatt sitt Muse høyt og lavt gjennom deres syv album. Felles for de alle er at han sjeldent har spart på kruttet både hva musikalske virkemidler og lyriske voldsomheter angår. Den noen ganger velfungerende stormannsgalskapen toppet seg og sporet så av på «The Resistance» fra 2009, hvor trioen avsluttet kalaset med den ikke helt vellykkede minisymfonien, «Exogenesis».

«The 2nd Law» tok det hele ned et hakk. Plata siktet seg mer inn mot svette klubber, og henga seg til en eklektisk blanding av elektropop, den sedvanlige Queen-pastisjen, litt funk og noe alternativrock.

Konspiratorisk
«Drones» holder på den tanken, selv om den rendyrker rockebandet Muse i større grad enn forgjengeren. Tematisk dreier det seg om mennesker som blir hjernevasket og forvandlet til rene krigsmaskiner og opprøret som kommer når tvilen melder seg. En slags høytsvevende utgave av det nevrotiske krigseposet «Full Metal Jacket».

Det samples fritt fra JFK-taler, og mantraet «are you a psycho killer» er gjennomgående i «Psycho». Akkurat passe konspiratorisk til å skli inn i den veletablerte Muse-mytologien, med andre ord. Men: Selv om det er mer armslag for gitarrock her, må man ikke forledes til å tro at det er plankekjøring denne gangen heller. Det er mange forskjellige lerret som skal kladdes på.

Først ute er «Dead Inside» som mesker seg i synthpop-referanser hjemmehørende på 80-tallet. Harde synth-akkorder og mekaniske rytmer danser rundt hverandre, mens fuzzgitaren bare tidvis får trenge gjennom. Nevnte «Psycho» er Muse i sitt velkjente stadionmodus. Store gitarriff, et himmelskrapende refreng og rytmer som er skreddersydd for å få folk i hoppehumør.

Dyrt og stort Plata er produsert av ringrev Robert «Mutt» Lange, som blant annet har megaselgere som AC/DCs «Back in Black» og Def Leppards kioskvelter «Hysteria» på samvittigheten. Ikke overraskende låter det gullkantet av Muse-engasjementet hans også.

«Reapers» leker seg usjenert med heavy metal-elementer, men glamrefrenget og alt vocoder-dilldallet sørger for å holde den innenfor målgruppen. «Revolt» på sin side går så langt i sin Queen-fascinasjon at Muse nesten tipper over i parodien, og hører nesten mer ut som noveltyrockerne, The Darkness. Den litt fjollete Rod Stewart-aktige megaballaden, «Aftermath» gjør heller ingen noen tjenester.

Ko-ko moro Det morsomme med Muse er at de har en unik evne til å lage hits av litt skakke og ko-ko låter. Tiden vil garantert vise at det finnes en håndfull av dem på «Drones» også. For det vil folk fortsette å elske dem, mens andre vil hate dem med minst like stor lidenskap.

ANMELDELSE: Musologisk krigføring