KONSERT: STAVERN (Dagbladet): Du går ikke på Neil Young-festival for å høre fyren snakke. Det gjorde han tre ganger i Stavern torsdag kveld, mellom låt nummer sju og åtte og et par ord sånn på tampen.

Resten av tida brukte han på å spille seg gjennom en omfattende og imponerende låtkatalog - med hovedvekt på gammelt og godt fra tidlig 70-tall.

Lange låter

Neil Young (70) holder på lenge (det ble tre timer denne kvelden også), og låtene blir også lengre og lengre. «Love To Burn» (fra «Ragged Glory») må da vare i nærmere 20 minutter? Og det gjentar seg i de neste låtene, lange versjoner med tilløp til evigvarende jam.

Men så klarer de å avslutte før det går for langt. Nesten hver gang.

«To konserter»

Det blir nesten to konserter i én når Neil Young nå turnerer med et sett som overraskende nok er nesten fritt for låter fra det siste studioalbumet, «The Monsanto Years» (2015). Han gjør bare «Wolf Moon». Men det er like greit.

Kanadieren har hatt sine hang-ups, og de siste åra har mantraet vært miljøet vårt og kampen mot bruk av gift i matproduksjonen. «The Monsanto Years» er et angrep på bioteknologiselskapet med samme navn, som blant annet produserer kunstgjødsel, plantevernmiddelet Roundup og genmodifiserte frø. En viktig sak, men albumet er et eneste stort slagord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Enkle virkemidler

Men han lar det ligge denne kvelden.I stedet bruker han enkle virkemidler for å fokusere på det som er hans store kampsak. Før old Neil entrer scenen - aleine - kommer to jenter ut og sår. Og det er ikke genmodifiserte frø!

Blomstene på scenekanten får litt vann også.

Pangåpning

Det er igang. Neil setter seg bak pianoet og åpner med «After The Gold Rush» og bytter til akustisk gitar og kjører gjennom «Heart Of Gold». Når også «The Needle And The Damage Done» følger, går det et sukk gjennom publikum. Den også!

Det er voksent gjort å starte med tre av låtene som har definert ham som den artisten han er. Gjør han det for å glede publikum, eller for å bli ferdig med dem først som sist?

«Mother Earth (Natural Anthem)» følger, med Neil , et munnspill og et pumpeorgel. Møtet er satt. Etter dette kan han gjøre akkurat som han vil resten av kvelden.

Men først kommer flere menn med beskyttelsesdrakter og sprøyter ned hele scenen. Miljøsaken gjennomsyrer engasjementet hans, men altså ikke så mye live som på plate.

Countrykonsert

Når røyken legger seg står bandet klart, og det som følger er en rein countrykonsert. Det blir i overkant tamt i forhold til det vi forventer. For de skal vel bråke litt, ungguttene og gamle Neil?

Og det går «bare» 40 minutter, og så endrer konserten karakter. Neil spenner på seg elgitaren, og med «From Hank To Hendrix» kommer den energien som har vært savnet så langt. Tittelen er særdeles dekkende. Fra nå av er det mer bråkete gitarrock.

«Walk On» er en liten lykkepille. Enda mer energi blåses ut i nevnte «Love To Burn».

Willies sønner

Bandet, som frontes av Luke Nelson og broren Micah, Willies to yngste sønner, virker mer samkjørte og samspilte enn på livealbumet «Earth», som kom i forrige måned. De har hatt godt av å reise på tur med Neil, og bidrar sterkt til gitarfokuset de neste to timene - etter at countrymusikken har lagt seg og gitt rom for rock'n'roll.

Et høydepunkt er «Powderfinger», som drar ut - uten at det gjør noe som helst. Neil spiller mange av soloene sjøl, og er i sitt ess - sjøl om han er mer alvorlig enn blid der oppe.

Stavern vant

Da Neil Young bestemte seg for legge ut på turné med ungguttene i bandet Promise Of The Real, var det en viss spenning knyttet til hvem som ville få dem i Norge. Det ble Stavernfestivalen.

Men sjøl om de var det soleklare trekkplasteret i går kveld, var det ikke fullt på plassen foran den store scenen.

Men det affiserte ikke lykkelige publikummere som fikk livefavoritter som «Like A Hurricane» og «Rockin' in the Free World» på tampen.

Det er ventet til sammen 35.000 mennesker de tre dagene Stavernfestivalen varer.