«Og bak meg står fjellet, nakent som farmor Fuji. / Farmors fitte er en hvit blomst / som alle har glemt. »

Slik lyder slutten på et av de aller første diktene i Øyvind Bergs dikt i utvalg «Offentlig ømhet», et ikke så altfor omfattende tversnitt av hans poesi fra debuten i 1982 og fram til i dag. Sitatet er et forfriskende eksempel på Bergs sammenfiltring av høyt og lavt, vulgært og vakkert, fra Bashos konsentrerte haiku via Celans elegiske stillferdighet til farmors innskrumpa aprikos.

Med linjer som dette står altså Øyvind Berg og rauter sin særegne poetiske horisont.

Sterkt kjærlighetsdikt

Han kjører neppe den samme lyriske trommesoloen to ganger, samme hvor fristende det kan være å skåre poeng på det. Derfor virker det kanskje også enda sterkere når han en sjelden gang våger seg litt storslagen, som i åpningen av «Blindedikt» fra 2010, «Min elskede gjennom tretti år» - et sterkere kjærlighetsdikt skal du lete lenge etter.