MOR OG SØNN: Patti Smith og sønnen Jackson Smith (bak) på Bergenfest seint i går. I kveld, fredag, stiller de på Norwegian Wood i Oslo. Foto: Eivind Senneset / Dagbladet
MOR OG SØNN: Patti Smith og sønnen Jackson Smith (bak) på Bergenfest seint i går. I kveld, fredag, stiller de på Norwegian Wood i Oslo. Foto: Eivind Senneset / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Patti Smith satser alt på én hest

Framfører 40 år gamle «Horses» i sin helhet.

KONSERT: BERGEN (Dagbladet): På 44. plass på magasinet Rolling Stones' liste over de 100 beste albumene som er gitt ut, finner du Patti Smiths albumdebut «Horses».

Norwegian Wood i kveld

Det er 40 år siden det kom ut. Det må selvfølgelig markeres, det er sånt man gjør - i Norge med konserter i Bergen seint torsdag kveld og på Norwegian Wood i Oslo i kveld, fredag.

Ved hennes side, som vanlig gitarist Lenny Kaye og trommis Jay Dee Daugherty, som har vært med henne hele veien. Fra starten.

På den andre siden av henne står sønnen Jackson, også han gitarist. En ny generasjon Smith henger seg på.

Tidsånden

«Horses» er altså blitt karakterisert som et av rockhistoriens viktigste album og Patti blir fortsatt kalt rockens førstedame. Hvordan framstår albumet i dag?

Det blir ganske tydelig at det hadde en annen betydning da det kom i 1975, og jeg har vanskelig for å tro at nye lyttere hører den samme styrken i det i dag.

Det er et sånt album som kanskje var skjelsettende da det kom, men som ikke ville vakt så stor oppmerksomhet om det ble lansert i dag.

Det er noe med tidsånden og tida den oppsto i, og det blir tydelig utover konserten at verken albumet eller Smith har den samme kraften i 2015.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det skulle egentlig bare mangle.

Skjematisk

Men - jeg husker konserten på Norwegian Wood for bare fire år siden som mer vital og dynamisk (hun har vært her siden, også i Bergen, og er nå erklært norgesvenn).

Kanskje har det noe med det skjematiske over repertoaret å gjøre. Ett eneste album fyller hoveddelen av konserten, og det må nødvendigvis gå ut over variasjonen - uansett hvor bra albumet måtte være.

Jesus

Patti Smith (68) var på mange måter forut for sin tid. På nesten forunderlig vis maktet hun å forene rock og poesi og gi det et eget uttrykk. Coveret på plata er et ikon i seg sjøl, med et bilde tatt av Robert Mapplethorpe.

Åpningsordene på albumet er dessuten litt av et statement: «Jesus died for somebody's sins, but not mine» («Gloria / In Excelsis Deo»), bygget over Van Morrison/Thems «Gloria» - som åpner og avslutter «Horses».

Lenny Kaye

Det er de samme ordene som innledningsvis runger over sletta på Bergenhus festning seint torsdag kveld.

Det er og blir albumets søyle.

Andresporet «Redondo Beach», framført med smerte av en selvransakende Patti på albumet, framstår i likhet med flere andre spor litt bleikere live.

Når hun så går over fra sang til resitasjon kommer tekstboka fram, men uten at det blir poesikveld.

Bestemoderlig

Patti Smith var kanskje en punkdronning, men i dag framstår hun både mordelig og bestemoderlig, med et ønske om å feire livet: «You're alive, you're free. Fucking free», sier hun med knyttede never mot slutten av konserten.

Da har hun også hentet fram «Because The Night», som hun skrev sammen med Bruce Springsteen - dedikert til hennes avdøde ektemann og Jacksons far, gitaristen Fred «Sonic» Smith. På tampen kommer The Whos «My Generation». Patti kobler til og med inn el-gitaren og hamrer løs så det ikke er strenger igjen til slutt.

«Farlig»

Først nå blir hun «farlig». Og leken. Hun får rast ut - og veier opp litt for en litt satt opptreden som ikke kler henne helt.

Forventningene er store og blir kanskje ikke helt innfridd.

Men - innvendinger til tross - dette er en fin manifestasjon av et album som for alltid vil ha en spesiell plass i musikkhistorien. Ordet trivelig klinger kanskje ikke så bra hos en rocker, men det er det du kan forvente i Frognerbadet fredag kveld.