Anmeldelse: «Pawn Sacrifice»

Filmen om sjakkmesteren Bobby Fischer er så kitschy at man blir helt matt.

FILM: Livshistorien til den amerikanske stormesteren Bobby Fischer (1943-2008) er såpass fascinerende at det bare var et spørsmål om tid før Hollywood kastet seg over ham.

Geni Fischer er en historisk skikkelse av typen Hollywood liker aller best — nemlig en eksentriker hvis unike talenter var tett forbundet med alvorlige psykiske problemer. Og historien om hvordan det unge sjakkgeniet fikk en sentral rolle i den teatralske propagandakampen mellom USA og Sovjet er unektelig godt stoff.

Det er nettopp dette siste som er hovedfokus i «Pawn Sacrifice», som kretser rundt Fischers (Toby Maguire) dramatiske kamp mot den ubeseirede russiske stormesteren Boris Spasskij (Liev Schreiber) på Island i 1972 .

Galskap «Pawn Sacrifice» serverer kitsch med stor, glorete K, og mer enn noe annet er den en studie i overdreven bruk av kontekstualiserende tidskoloritt. Presentasjonen av den unge Bobby minner mest om opptakten til en «X-Men»-film, og man sitter hele tiden og venter på at han skal begynne å flytte sjakkbrikkene rundt ved hjelp av tankekraft.

Det skjer dessverre aldri, og dermed må man ta til takke med et stilisert og substansløst portrett av en mangefasettert skikkelse hvis liv åpner for å diskutere problemstillinger av en helt annen målestokk enn regissør Edward Zwick synes interessert i å utforske.