<b>TERNINGKAST FIRE:</b> «Phantom Boy» er en lavmælt superheltfortelling, som har mer til felles med «Brødrene Løvehjerte» enn «Spider-Man», skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST FIRE: «Phantom Boy» er en lavmælt superheltfortelling, som har mer til felles med «Brødrene Løvehjerte» enn «Spider-Man», skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Anmeldelse: «Phantom Boy»

«Phantom Boy» er en lavmælt motvekt til den fargesprakende overstimuleringen som preger moderne animasjonsfilm. 

FILM: I et marked som oversvømmes av fargesprakende dataanimerte familiefilmer med spin-off-produkter opp og i mente, utmerker Alain Gagnol og Jean-Loup Feliciolis «Phantom Boy» seg som en nærmest demonstrativt enkel og lavmælt affære. Dette er den typen film hvor det i høyden skjer én ting om gangen, og hvor de ivrigste bevegelsene kommer fra den håndtegnede streken som vibrerer rastløst mot malte, statiske bakgrunner.

Phantom Boy

4 1 6

Animasjonsfilm, familiefilm

Regi:

Alain Gagnol, Jean-Loup Felicioli

Skuespillere:

Christian Rubeck, Thomas Rikheim Fangel, Maria Blokhus, Even Stormoen m.fl. (norske stemmer)

Premieredato:

1. juli, 2016

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

Phantom Boy

«Elleville eventyr på astralplanet.»
Se alle anmeldelser

Superhelt
«Phantom Boy» er også, på sitt vis, en superheltfortelling, men det er en utpreget kontinentaleuropeisk vri på den amerikanske sjangeren, og europeere har som kjent aldri vært i stand til å ta superhelter på fullt alvor. Så selv om «Phantom Boy» handler om en kreftsyk elleveåring som benytter sine ut-av-kroppen-opplevelser til å bistå politiet med å få has på en vansiret, megaloman forbryter, ligger filmen langt nærmere «Brødrene Løvehjerte» enn «Spider-Man».

«Dette er ikke en Spielberg-film!» utbryter den dramatisk anlagte skurken i en scene, men hvis man ser på filmens hovedelementer – kreftsyk elleveåring med overnaturlige evner, ung politimann som gjør ting på sin egen måte, og vakker, handlekraftig journalist med et godt øye til sistnevnte – er den amerikanske regissørens fingeravtrykk tydelige. Samtidig ligger filmens formspråk såpass langt unna Spielbergs dynamiske actionscener og treffsikre sentimentalitet at påstanden heller ikke er direkte usann.

Motvekt
Gagnol og Felicioli maner fram et underlig folketomt og påfallende europeisk New York, hvor deres forutsigbare fortelling får utfolde seg i et særdeles bedagelig tempo. Figurene er tegnet i en enkel og tiltalende strek, og regissørene trykker aldri for hardt på de emosjonelle knappene – snarere tvert i mot.

Dette gjør «Phantom Boy» til en sympatisk liten film hvor man hele tiden vet hva som venter rundt neste sving. Og dens fremste kvaliteter ligger da nettopp også i dens kledelige tilbakeholdenhet, der den inntar sin plass i animasjonslandskapet som en tydelig motvekt til den signaturløse datagrafikken og profittmaksimerende multimediesynergien som i dag definerer feltet.