GLADGUTT: Den amerikanske mesterprodusenten styrer showet i rykk og napp på Stavernfestivalen 2015. Foto: Johannes Andersen/Dagbladet.
GLADGUTT: Den amerikanske mesterprodusenten styrer showet i rykk og napp på Stavernfestivalen 2015. Foto: Johannes Andersen/Dagbladet.Vis mer

Anmeldelse: Pharrell Williams på Stavernfestivalen

Halvhjertet hitparade.

KONSERT: Tatt i betraktning hvor fordømt happy Pharrell Williams hevder han er for tida, skulle man kanskje ikke tro at han har hatt bedre dager.

Men det begynner å bli en stund siden 42-åringen fullstendig kneblet eteren.

På sensommeren 2003 var nesten halvparten av låtene på den amerikanske hitlisten signert produsentduoen The Neptunes - bestående av vår mann og hans eminente makker Chad Hugo.

I denne gullalderen stod de bak kutt så frodige, frekke og fremoverlente at de kunne vært plassert i en tidskapsel, blitt gjenoppdaget halvannet millennium senere og likevel klart å fylle dansegulv før man rakk å uttale «Milkshake».

Fordi Pharrell er kapabel til å være Kong Midas bak spakene, er det enkelt å glemme at han som regel spiller birollen i låtene.

Det blir særlig tydelig i andre halvdel av hans konsert på Larviks golde golfbane. Som perler på en snor presenteres Gwen Stefanis «Hollaback Girl», samt Snoop Dogg-kuttene «Beautiful» og «Drop It Like It?s Hot». Men uten hovedkarakteren til stede falmer disse eviggrønne melodiene til tafatte karaokeøkter.

Tross enkelte hederlige unntak - som hans bidrag for Mayer Hawthorne og Frank Ocean - maner brorparten av Pharrels kontemporære funktåblåer til fint lite annet enn tannløs hygge. Hvilket gjør det desto mer vemmelig når mildt sagt suspekte holdninger ulmer under den solblekede overflaten (les: nylig plagiatdømte «Blurred Lines»).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel fungerer vestkystvarmen på soloskiva GIRL som en sonisk solsteik i konsertens solide første halvdel, der heten truer med å ta plassen til den kjølige tåka som snirkler seg rundt scenen. Særlig er fremførelsen av noe eldre «Frontin?» inspirert, mens albumkuttet «Brand New» følger hakk i hæl.

TREER: Pharrel Williams. Foto: Johannes Andersen
TREER: Pharrel Williams. Foto: Johannes Andersen Vis mer

Men når klassikeren «Hot in Herre» kort etter kun får tilbringe femten små sekunder i rampelyset - som del av den første av flere aurale Pharrell-portfolioer - daler ironisk nok temperaturen betraktelig.

Like etter et solid parti med høydepunkter fra N.E.R.D.s raprockkatalog, vies det tid til nok et lignende pauseinnslag, lenge før det egentlig er nødvendig å trekke pusten.

Og sånn surrer konserten avgårde, med gradvis større gap mellom rykkene og nappene. Idet Pharrell takker for seg med det dagsferske(!) kuttet «Freedom», er det i en langt labrere tapning enn den som innledet settet.

Det er temmelig uklart akkurat hva Williams legger i «frihet», men som den hedonisten han er er det nok muligheten til å være oppe hele natta i håp om å få seg noe. Å få til det krever imidlertid mer tilstedeværelse enn som så.