Anmeldelse: «Pøbler»

Dokumentarfilmen «Pøbler» byr på scener og rollefigurer norske spillefilmer sjelden er i nærheten av.

FILM: Den norske spillefilmproduksjonen er såpass fokusert på arketypiske figurer og umiddelbart lettfattelige fortellinger at en stor del av menneskene og historiene som utgjør den norske virkeligheten i praksis utestenges fra kinolerretet. Og med åra er det her den norske dokumentarfilmen har funnet sin nisje og sitt publikum; i erfaringer, perspektiver og personskildringer som den dramaturgisk grovkornede spillefilmen ikke makter å formidle.

Inkluderende Det er vanskelig å tenke seg et bedre eksempel på dette enn Kari Anne Moes nye dokumentar «Pøbler». Filmen handler om en gruppe unge menn og kvinner som deltar på et kurs i regi av Pøbelprosjektet hvor målet er å komme seg ut i jobb. Enkelte av dem har slitt med rusproblemer, minst én har sittet i fengsel, og andre har fått seg en solid psykisk knekk på grunn av mobbing og mishandling, men alle har de det til felles at de har vært arbeidsledige i lang tid.Og mens en parade av profesjonelt barmhjertige samaritaner forsøker å banke inn en kombinasjon av selvtillit og respekt for samfunnets grunnleggende spilleregler i «pøblene», fanger kameraet opp scener som er så gnistrende gode at man skulle tro de var nøye innøvd.

For så snart Eddi Eidsvåg har sveivet i gang sin aggressivt inkluderende powerhumanisme, åpner deltakerne seg for hverandre og publikum. Og det vi får se er en unik kombinasjon av emosjonell kompleksitet og livserfaringer som ikke passer inn i medienes etablerte standardfortellinger.

Floke «Pøbler» er et filmatisk gruppeportrett, men det er likevel ingen tvil om at hovedpersonen er Jan Olav Sawyer. Sawyer er en ung mann med tung dysleksi og en trøblete oppvekst, som har vært straffedømt for vold og narkotikaforbrytelser. Han er karismatisk og sjarmerende, uforutsigbar og truende, og det er umulig å ta øynene vekk fra når ham er på lerretet. Men samtidig er han også knuten på den røde tråden - floken som aldri går opp, men som viser at verken livet eller dokumentarfilmen lar seg diktere av dramaturgiske naturlover.