RADIKALISTER: Refused. Foto: Promo
RADIKALISTER: Refused. Foto: PromoVis mer

ANMELDELSE: Refused-comebacket er litt hummer og kanari

17 år etter at de revitaliserte punken, forsøker de igjen.

ALBUM: Det blir nesten litt fånyttes å forsøke å forklare betydningen av Refuseds 17 år gamle kultklassiker «The Shape of Punk to Come». La oss bare slå fast at den er et slags referanseknutepunkt de fleste av dagens moderne og umoderne hardcore/punk-band graviterer imot i en eller annen form.

Kall den gjerne en hellig gral. Skjønt, bandet fikk aldri nyte godt av berømmelsen mens de fremdeles var aktive. Legenden sier at de spilte på en frisørsalong på Strømmen i 94 for en håndfull mennesker. Gjengen gikk hver til sitt fem år senere.

Et tilbud fra Coachella-festivalen i 2012 plastret imidlertid igjen det 13 år gamle såret, og samme festivalsesong gjorde Refused en brutalt breial og vital comeback-konsert på Øya.

Som seg hør og bør når man gjenforenes, og øyensynlig trives med det, må det jo komme en plate også.

Selvoppfyllende profeti
«The Shape of Punk to Come» ble en selvoppfyllende profeti. Og i de 17 årene som har gått siden gjengen hamret den ned i riller, har gjengen som i utgangspunktet spredte seg for bredt for punk, spredt seg enda bredere. Et par — tre låter ut i «Freedom» er gjenhørsgleden dirrende.

Men så begynner problemene å melde seg fra sidelinjen. Refused er briljante musikere som ikke lar seg begrense av sjangerkonvensjoner. Noe som selvsagt ligger nedfelt i deres bandgjerning. Men eklektisk er ikke ensbetydende med god musikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men la oss ta det som er bra først. Det er nemlig virkelig bra. «Elektra» formelig eksploderer i fjeset på deg. Riffingen er kontant og rytmefigurene komplekse. «Nothing is changed», brøler Dennis Lyxén med stor innlevelse. Det låter krutt og kanoner av Umeå-gjengen.

ANMELDELSE: Refused-comebacket er litt hummer og kanari

«Old Friends/New War» er Refused i det sonisk lekne hjørnet. Magnus Flagge ruller over basshalsen som Black Sabbaths Geezer Butler i sine velmaktsdager, mens det knaterer i maskinelle rytmer og harde akkustiske gitarer. «Dawkins Christ» byr på riffhåndverk av sjeldent format. Mørkt, knugende og enormt fengende. Velstand.

Over alle støvleskaft
«Thought is Blood» er formålstjenelig dusinvare, mens «War on the Palaces» parafraserer Kiss på en morsom måte. Men det går også over alle støvleskaft innimellom. «Francafrique» disker opp med cheerleader-rop og funky blåsere. Som et Faith No More møter Biffy Clyro på en litt for hyggelig collegefest. «Servants of Death» låter som en bisarr blanding av Marilyn Manson og Red Hot Chili Peppers. Klam funk og datert industri er ikke en vinneroppskrift.

Det er en utfordring å sette en ny agenda når sjangerkameratene dine har brukt de siste 20 årene på å kopiere deg, men Refused trenger ikke stresse, de er best når de senker skuldrene og er seg selv nok.