HATTEN AV? Hva, ikke fiskehatt? Mark Gardener hadde til overmål på seg fedora, et av hodeplaggene som må stå fjernest fra tidlig 90-talls britisk indieestetikk. Andy Bell (gitaren hans til venstre i bildet) oppfylte i større grad den forventede estetikken. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
HATTEN AV? Hva, ikke fiskehatt? Mark Gardener hadde til overmål på seg fedora, et av hodeplaggene som må stå fjernest fra tidlig 90-talls britisk indieestetikk. Andy Bell (gitaren hans til venstre i bildet) oppfylte i større grad den forventede estetikken. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Ride på Øya

Ettermiddagssola smeltet shoegazegullet.

KONSERT: Det har blitt noe av en Øya-spesialøvelse dette, det lett grånende, hårfesteutfordrende 90-talls indiecomebacket, der det som kanskje er festivalens kjernesegment, de som er født på 70-tallet, får anledning til å hente fram nedslitte par med Adidas Gazelle eller Clarks Wallabees og kjenne litt på hvor lenge siden det tross alt er siden man var i de tidlige tjueårene.

Følelser og verdighet Bandene eldes også, i blant med en slags verdighet til og med, slik Slowdive viste på Øya i en oppsiktsvekkende god konsert i fjor, fyrt opp av et lengselsfullt, emosjonelt investert publikum og med den rette avstanden til gammelt bandslagg og vonde oppbruddsminner, omsider gjenforent og i posisjon til å feire egen ungdommelig storhet.

I år var det Ride som skulle gjøre det samme, med et sett som med etterpåklok karrierefasit i hånd utelot oppbruddsplatene «Carnival of Light» og «Tarantula», og som i stedet fokuserte utelukkende på det som kvalifiserer Ride for en helt spesielle plass i britisk indierock, der de kom inn på en bølge av shoegaze, men samtidig foregrep britpopen på starten av 1990-tallet: En troika av EP'er som etter hvert ble samlet på «Smile», et klassisk debutalbum fra 1990, «Nowhere», og dens utmerkede oppfølger «Going Blank Again».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er musikk som helt legitimt plasserer Ride på Øyafestivalens største scene.

I største laget Selv om det er umulig å krangle på et sett i hovedsak fylt opp av bandets beste låter, blir scenen likevel i største laget denne lyse sommerkvelden. Når Andy Bell gir flatt wah-wah-jern i det lange, deilige sluttpartiet på «Seagull» (den med bassriffet rappet fra The Beatles' «Taxman», for å ha nevnt det i disse plagiattider), så burde det ideelt sett vært intimt og trangt og mørkt og røykfylt og kaleidoskopisk.

Hvorvidt bandet mistet noe av sin energi, sitt driv og sitt momentum fra sola og det litt glisne amfiet på denne sommerens kanskje fineste kveld blir bare en spekulasjon, men det føltes slik. Nostalgisk mer enn emosjonelt, adekvat mer enn åpenbarende.

NATO-sjef Jens Stoltenberg strenet bare tvers gjennom amfiet, uanfektet (muligens på vei til Tyler, The Creator) under et av bandets soleklare karrierehøydepunkter «Like A Daydream», han er muligens i eldste laget for Ride og illustrer slik sett muligens ytterligere Rides posisjon som et nisjeprodukt i 35-45-segmentet, som burde vært plassert i et telt for oss spesielt interesserte.

Uangriperlige låter Mot slutten kom de andre karrieretoppene «Vapour Trail» og en lang «Drive Blind» litt pliktløpsaktig mens bandet kjempet for å holde seg innenfor konsertens stipulerte sluttidspunkt.

Da hadde Ride levert noe av et drømmesett låtmessig, men et sett primært båret av låtenes egen uangripelighet mer enn av spenning, glød, energi og hjertebankende stolthet. Det var som å bivåne shoegazegull som smeltet i ettermiddagssola.