MR. RÖBOTO: Röyksopp overbeviste ikke under kveldens konsert i Oslo Spektrum. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
MR. RÖBOTO: Röyksopp overbeviste ikke under kveldens konsert i Oslo Spektrum. Foto: Øistein Norum Monsen / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Röyksopp i Oslo Spektrum

Slapp sopptur.

KONSERT: Idet Torbjørn Brundtland og hans partner-in-crime, Svein Berge, trasker inn på scenen i Oslo Spektrum og setter på «Skulls», har det passert et døgn siden hele den vide verden fikk se hvor dårlig det står til med norsk musikk for tida.

I hvert fall om man skal tro snerken som flyter på overflaten.

I likhet med P3 Gull for et par uker siden, valgte også årets Nobelkonsert å spare den gufneste godbiten til sist: Et a-ha fullstendig blinde for at en velmenende produsentspire klarte å snike en sommershowklar tropical house-parodi av «Take on Me» inn på internasjonalt fjernsyn.

Det kan være et bekmørkt sign 'o the times at dette demonstrerer, i Jay Lenos ord, at dialog kan skape magi. La oss heller bare håpe at produksjonen glemte å ringe Röyksopp, som mer enn noen andre her til lands vist at musikalske samarbeid faktisk kan gjøre verden til et mindre motbydelig sted.

Jeg hørte på «The Girl and The Robot» senest i dag tidlig, og det er vitterlig en av 2000-tallets beste låter. Ferdig snakka.

SVENSK STAND-IN: iamamiwhoami ledsaget Röyksopp-konserten i Oslo Spektrum. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
SVENSK STAND-IN: iamamiwhoami ledsaget Röyksopp-konserten i Oslo Spektrum. Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet Vis mer

Det skulle man imidlertid ikke tro om man har tilbragt de siste ti årene under en stein og fikk høre den for første gang i kveld, brent av i en dvask tapning allerede som andre låt ut. I stedet for den alltid fenomenale Robyn - som styrte showet da de spilte på Øyafestivalen i fjor - er tromsøværingene for anledningen ledsaget av iamamiwhoami.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun deler den svenske aksenten, men besitter på ingen måte den blendende karismaen til sin landssøster. Gjennom konsertens to timer gjør hun likevel en akseptabel figur som stand-in for både Robyn, Karin Dreijer og, forbausende nok, Susanne Sundfør (som aldri dukker opp til avsluttende «Running to the Sea», tross ryktene).

Verre er det imidlertid med den plagsomt anonyme engelskmannen Jamie Irrepressible, som like gjerne kunne sendt inn vokalbidragene sine via Brundtlands telefonsvarer.

Kanskje er det nettopp derfor den eviggrønne instrumentalen «Eple» oppleves så velkomment en time inn i settet. Den er leken og lett, i motsetning til den rotete elektrohousen som preger mesteparten av kvelden. Selv «Do It Again», en av få genistreker fra EDM-bølgen som har feid over kloden de siste årene, klarer aldri å oppnå dansegulvskatarsisen den tematiserer.

Duoen har alltid gjort en strålende sak for at Tromsø faktisk er «Nordens Paris», åpenbart berørt av «French touch»: filtrert, fordømt fengende house, med en - til klubbmusikk å være - unik evne til å kapre FM-båndet.

Men når duoen annonserer at de har fått et jobbtilbud av Disney for å lage lydspor til Star Wars - fremført med en blodrød dødsstjerne roterende på storskjermen - ser de ut til å ha fulgt fotsporene til Daft Punk litt for tett (de lydsatte «Tron: Legacy», en annen Disney-produksjon, må vite). I likhet med sine androide åndsfrender ser nemlig også Röyksopp ut til å miste piffen.

Sånn er livet: Vi beveger oss alle mot den uungåelige enden.

Til gjengjeld vil det alltid strømme nytt blod til. André Bratten, mannen bak årets femte beste norske album (minst!), sørget for kveldens eneste store overraskelse: Et knapt, men inspirert oppvarmingssett med blant andre raveklassikeren «Insomnia» av Faithless inkludert i miksen.

I motsetning til Röyksopp presser han ikke bare seg selv, men også publikum, langt ut av komfortsonen.