Anmeldelse: «San Andreas»

«San Andreas» byr på to timer med tvangsmessig materiell ødeleggelse i 3D — og fint lite annet.

FILM: Selv om den er både klønete, selvmotsigende og spekket med skamløs produktplassering, rører Brad Birds «Tomorrowland» ved en interessant problemstilling når den tematiserer den amerikanske underholdningsfilmens besettelse med dystopier og materiell ødeleggelse. For enten det artikuleres ved hjelp av miljøkatastrofer, zombievirus eller morderiske roboter fra framtida, er det noe tvangsmessig over Vestens behov for å skildre sin egen undergang via populærfiksjon.
 
Seismiske nevroser Brad Peytons «San Andreas» er det hittil mest renskårne filmatiske eksempelet på disse kollektive undergangsvisjonene, og framstår som en ugjennomtrengelig vegg av støy, hollywoodklisjeer og amerikanske nasjonaltraumer. I tiden etter 11. september kviet amerikanske filmstudioer for å vise scener som kunne minne om terrorangrepet mot World Trade Center, men i «San Andreas» utgjør kollapsende skyskrapere selve det visuelle ledemotivet.

Om og om igjen serverer Peyton scener hvor hovedpersonene står hjelpeløse og ser på mens veier, bruer, demninger og annen infrastruktur legges i grus av et jordskjelv av historiske proporsjoner. Og under slike omstendigheter kommer selv den naturlovsstridig muskuløse og karismatiske Dwayne «The Rock» Johnson til kort.

Hjelpeløs helt Johnson spiller den erfarne redningshelikopterpiloten Ray, som i likhet med samtlige andre amerikanske actionhelter de siste tjue åra er en fraskilt kjernekar som ikke ønsker annet enn å bli gjenforent med kone og barn. Og når California rammes av en serie skjebnesvangre jordskjelv langs San Andreas-forkastningen får han rikelig med anledninger til å demonstrere sin handlekraft og omtanke.

Det mest oppsiktsvekkende og deprimerende med «San Andreas» er at den skildrer en katastrofe som per definisjon er umulig å stoppe. Den store fienden i denne filmen er ikke så mye jordkloden som fysikkens lover i seg selv, og dermed er rollefigurenes maktesløshet såpass fundamental at man som publikum raskt hensettes i en tilstand av rastløs apati.

Cinemasochisme Filmspråket er like heseblesende som det er monotont, og etter en snau halvtime har de detaljerte dataanimerte tablåene av kollapsende bygninger og altomfattende ødeleggelse mistet all sin gjennomslagskraft.

Da gjenstår bare den formelpregede og forutsigbare historien om den splittede familien som gjenforenes av ytre omstendigheter — for ikke å glemme den avsluttende hyllesten til amerikansk stå-på-vilje og samhold — og begge deler klinger hult i en film som først og fremst fortoner seg som en masochistisk og absurd dyr tvangstanke.

«San Andreas» framstår i det hele tatt som en eneste lang freudiansk glipp — en film hvor verken filmskaperne eller publikum kan gi noe fullgodt svar på det grunnleggende spørsmålet: Hvorfor?