NUMMER TRE: Josefin Winther vant Grand Pix som låtskriver i fjor, nå er hun sjøl ute med sitt album nummer tre. Foto: Bjørn Myreze
NUMMER TRE: Josefin Winther vant Grand Pix som låtskriver i fjor, nå er hun sjøl ute med sitt album nummer tre. Foto: Bjørn MyrezeVis mer

Anmeldelse: Sår og melankolsk pop fra «GP-Winther»

Kvinnen bak «Silent Storm» mener alvor på sitt tredje album.

ALBUM: Josefin Winther har gitt ut to album tidligere, men det er nok ikke mange som har fått med seg det. Men det er mange måter å bli kjent på, og da  bergenseren i fjor vant Grand Prix - som låtskriver - og attpåtil ble kåret til Eurovisions vakreste, fikk hun endelig sine 15 minutter.

Åttendeplass Fetteren Carl Espen Thorbjørnsen sang låten hennes til en åttendeplass i den internasjonale finalen, og «Silent Storm» er en av Grand Prix-låtene som huskes for sin kvalitet.

Nå er det Winthers egen tur, og med et album som er langt unna alt som har med Grand Prix å gjøre. Det er også veldig forskjellig fra hennes egen albumdebut fra 2008, rocka «Be Proud Or Stay Out Of It», og den mer poporienterte - og underkjente - oppfølgeren «Raising Armies» (2011).

«Flowers» er melankolsk og stilleflytende - litt i samme stemningsleie som Emilie Nicolas' «Like I'm a Warrior», men med mindre av elektropopen.

Indie-folk Her er også låter som stemningsmessig kan minne om amerikansk indie/folk, iscenesatt av Yngve Sætre i Duper studio. Han har produsert ni låter, mens én er signert australske Mick Harvey (The Bad Seeds/P J Harvey) - tunge og mørke «Last Amends».

Sur gitar Når gitaren låter ustemt på «Your Side» er det selvfølgelig tilsiktet, og tekstene er tildels skrudde. Det er ikke mye Grand Prix over den desperate teksten på «Something»:

«One day / Maybe next week / I will burn my house to the ground / And I will look through the ashes / And you will be nowhere to be found / I wish I'd find you», synger Winther med sår røst.

Mektig Hun byr også på mer ordinære poplåter som «Flowers» og «What A Way» - sistnevnte et høydepunkt sammen med «Something», vare «Island» og suverene - og rikt instrumenterte - «Take One».

Sistnevnte gir et mektig inntrykk, med mye piano, strykere og en oppbygging og dramaturgi som kan minne om «Silent Storm».

Vi hadde tålt mer av det, på ei stilsikker, personlig og gjennomarbeidet, men også ujevn - og noe ensformig - plate. Og da har jeg ikke glemt den befriende - og nærmest eksplosive - avslutningen på «It's A Lie» på tampen.

Anmeldelse: Sår og  melankolsk pop fra «GP-Winther»