Anmeldelse: «Sicario»

En god sjangerfilm om hul hevn, men overdosen av eksotisme i et mangelfullt manus blir en liten nedtur.

FILM: «Sicario» er en underspilt, men til tider intens dramathriller om narkotikakrigen i, mellom og under Amerikas uforente stater, sett gjennom øynene til agent Kate (Emily Blunt).Handlingen trår over grenser geografisk, politisk, juridisk og moralsk, og regissør Villeneuves personinstruksjon sverger til en neddempet, nærmest neddopet spillestil, med monoton avlevering, tydeligst hos mystiske Alejandro (Benicio Del Toro).

Ganske sterk kvinne Kate er originalt nok ingen «Sterk kvinne»-klisjé, men heller en «Ganske sterk kvinne».Forært få trekk blir ett framtredende stadig gjentatt visuelt og verbalt: «I want a cigarette so bad». Taylor Sheridans manus har hull: Handlingstråden som spinnes mellom tre svært intense og originale scener — åpningen, en langsom bilkøjakt og oppgjørsscenen — er så tynn at flere av de forsøksvis kule replikkene framstår som nettopp forsøk på kule replikker, som drar filmen for sterkt i en sjangerretning andre elementer motarbeider.

Alejandro sier: «You?re asking me how a watch works. For now, let?s just keep an eye on the time», «Welcome to Juárez», og «And this is a land of wolves now».Og breiale Matt (Josh Brolin) gir variasjoner som: «It?s gonna be a good day» og «It?s gonna be a big day».Det er langt fra kvalitetene ved Brolins ord som Llewelyn i McCarthy og Coens «No country for old men» (2007): «If I don?t comeback tell Mother I love her». «Your mother?s dead, Llewelyn». «Well then I?ll tell her myself».

Med rett til å overreagere Villeneuve lader — som i den svartslående skolemassakren «Polytechnique» (2009) — voldskildringene med originale grep, men litt for insisterende lyddesign med perkussive hjerteslag fra Jóhann Jóhannsson lukker noe av åpenheten fra spillet og Roger Deakins? panoramafoto. Lik «Enemy» (2013) — der Jake Gyllenhaal møter seg selv i døra — blir fortellingen aldri så avhengighetsskapende som første skudd lover.