Anmeldelse: «Sinister 2»

«Sinister 2» er ikke bare fornærmende dum. Den er inkompetent også.

FILM: Av alle grøsserne Blumhouse Productions - skrekkfilmens svar på Marvel Studios - har produsert er Scott Derricksons «Sinister» en av de mest vellykkede. Som så mange andre av disse filmene ender den med et mageplask i overnaturlig visvas, men fram til tredjeakten er den en god og genuint medrivende grøsser.

Fornærmende Både hva gjelder handling og kvalitet begynner «Sinister 2» der forløperen sluttet. Demonen Bughuul og hans armé av døde barn har funnet seg en ny familie å terrorisere, og den eneste som kan stoppe dem er rollefiguren som var en såpass endimensjonal plottmekanisme i den første filmen at Derrickson ikke engang fant det bryet verdt å gi ham et navn.

I «Sinister 2» vandrer spøkelsesbarna rundt i fullt dagslys og serverer en stri strøm av kryptiske replikker om Bughuuls motivasjon og spilleregler, og disse er såpass innviklede og selvmotsigende at man faller av før man i det hele tatt rekker å bli skremt. Det mest interessante filmen har å by på er faktisk en scene hvor vi får servert overnaturlig visvas på velklingende norsk.

Inkompetent Og når man trodde det ikke kunne bli stort verre kollapser både logikken og fortellerhåndverket fullstendig i tredje akt. Fram til da har «Sinister 2» imidlertid vært en såpass usammenhengende og dum collage av sjangerklisjeer, at det framstår som forfriskende når den til slutt tar skrittet over i ren og skjær inkompetanse.