Anmeldelse: «Skjærgården»

Amatørfilmen «Skjærgården» er så dårlig at den ikke engang fortjener slakt. Så la oss snakke om filmpolitikk.

FILM: Selv for en uttalt tilhenger av kinovisning av norske lavbudsjettsproduksjoner er det ikke alltid lett å finne gode argumenter for hvorfor denne typen film skal verdiges en plass på norske kinoer. For selv om en slik praksis iblant resulterer i at publikum får mulighet til å se genuint interessante filmer som Mariken Halles «Verden venter» på det store lerretet, betyr det som oftest at uheldige kinogjengere ender opp med å kaste bort tid og penger på amatørproduksjoner som «Utburd», «Høvdinger» og nå altså «Skjærgården».

Kvalitet «Skjærgården» er en platt og ubehjelpelig amatørfilm som mest av alt minner om en sjangerøvelse laget på medialinja på videregående. Utgangspunktet for denne selverklærte grøsseren er at tre ungdommer kjører på en jente med båt, og deretter etterlater henne for å drukne i havet. Og når trioen ti år senere ferierer i den idylliske sørlandske skjærgården blir de angrepet av en mystisk skikkelse med forbindelser til fortidens synder.

At «Skjærgården» er en pinlig amatørmessig film er åpenbart for alle som har sett traileren, og det tjener ingen hensikt å bruke spalteplass på å forklare alle måtene den mislykkes på. «Skjærgården» er så dårlig at den ikke fortjener slakt, og ideelt sett burde noen ha satt ned foten lenge før den kom i posisjon til å bli slaktet. Filmer som dette har ingenting på kino å gjøre, og det faktum at det bare blir flere og flere av dem på norske kinoer sier mye om ståa i den hjemlige filmoffentligheten anno 2016.

Legitimitet De siste årene har bunnen falt ut av det norske kinomarkedet, med det resultat at de små filmene bare blir mindre og mindre. Og når en profesjonell konsulentstøttet produksjon som «Dirk Ohm» ender på 3200 solgte billetter, bidrar det — enten man liker det eller ikke — til å øke legitimiteten til amatørfilmer som «Skjærgården».

Det store spørsmålet er hva de langsiktige konsekvensene av å vise denne typen filmer på kino vil være. For ved å slippe til produksjoner som dette punkterer kinobransjen frivillig illusjonen om at kinovisning er et kvalitetsstempel i seg selv. Bare noe så enkelt som «Skjærgården»s elendige bildekvalitet er nok til å rokke ved forestillingen om at kinoen representerer en slags opphøyd audiovisuell opplevelse.

Politikk Tar man de nye kravene til etterhåndsstøtte (35 000 solgte billetter) med i betraktningen begynner man å se spor av en polarisering som minner om den som det siste tiåret har blitt stadig mer markant i Hollywood. I USA domineres kinoplakatene i skremmende grad av blockbustere, franchisefilmer og trivielle lavbudsjettsgrøssere, mens de kunstnerisk ambisiøse filmene forvises til filmfestivaler og arthauskinoer. For jo mer marginalisert den sanne filmkunsten blir, jo lettere blir det å argumentere for at markedets lov er den eneste gyldige.