SLAYER 2015: Tom Araya, Gary Holt, Paul Bostaph og Kerry King utgjør «nye» Slayer. Deres første plate på seks år kan bli avgjørende for fremtiden til bandet. Foto: PROMO
SLAYER 2015: Tom Araya, Gary Holt, Paul Bostaph og Kerry King utgjør «nye» Slayer. Deres første plate på seks år kan bli avgjørende for fremtiden til bandet. Foto: PROMOVis mer

Anmeldelse: Slayer - «Repentless»

Et vinn eller forsvinn for Slayer?

ALBUM: Det fleste vil nok enes om at Slayer befinner seg i en krøkkete situasjon. Halvparten av den klassiske besetningen er borte. Bandets gitarist, komponist og - etter manges mening - smakskontrollør, Jeff Hanneman er død. Trommeinnovatør og stilikon, Dave Lombardo har fått avskjed på grått papir.

Slayers viktighet i metalverdenen kan knapt sidestilles med noen, bare de aller største - Black Sabbath, Judas Priest, Metallica og Iron Maiden. Så grunnleggende er deres innflytelse på utviklingen av metalsjangeren at den i dag, sn 30 år senere, er like brennhet. Ballasten er enorm og fanskaren nådeløs.

To valg Band av Slayers format har stort sett to valg: Å holde seg til suksessformelen eller å forsøke å stadig flytte grenser. Metallica valgte det siste, Slayer har ganske dogmatisk forsøkt å holde seg hjemme. Noen vil påstå at 90-tallsplatene «Diabolus in Musica» og «Divine Intervention» var et skritt i eksperimentell retning, men Slayer gjorde i så måte kort prosess på de veivalgene.

Så hvor står man da i 2015 når behovet for å bevise at Slayer fortsatt er Slayer er større enn noen gang? Man forsøket selvsagt å tydeliggjøre alle Slayers definerende elementer. Før var fordelingen i stor grad at Jeff Hanneman tok seg av låter om krig og perversiteter, mens Kerry King leflet med Gamle-Erik og religion. Førstnevnte en mester i å levere melodiske umelodiske riff i kombo med høyt tempo, store groover eller alternativt, saktegående og bekmørke avgrunnsepos. King på sin side har stått for de mer atonale hissigproppene.

Slayersk  Naturlig nok er det mange av dem på «Repentless». Det første som slår en, er at det i det minste låter umiskjennelig slayersk. Rått, energisk og brukbart vitalt. Paul Bostaph er et unikum av en trommeslager og produksjonen til Terry Date (Deftones, Soundgarden) er hakket mer muskuløs enn den klassisk, tørre og nedstrippede Rick Rubin-metoden.

Det er ikke uttalt hvor mye Hannemans erstatter, Gary Holt faktisk spiller på platen, men han er i alle fall merkbart og gledelig tilstede i soloavdelingen. Hakket mer teknisk, men fortsatt tilstrekkelig forkvaklet.

Låter som tittelkuttet kunne like gjerne vært signert Hanneman, der den blåser i gang plata med en «War Ensamble»-aktig iver. Den dogmeaktige grøsserfølelsen blir delvis ivaretatt i lumske «When the Stillness Comes», selv om versriffet kanskje blir hakket for breialt og moderne til at puristene vil trykke låten til sitt bryst. «Cast the First Stone» og «Take Control» er også Slayer i godt driv.

Stødig rammeverk Reisverket står med andre ord stødig, det er når man skal begynne kle bygget at materialtrettheten noen steder begynner å melde seg. «Implode» er unektelig Slayer i ånd og fremtoning, men selve materien den er tuftet på er ganske hul og velprøvd, noe som gjør den fort blir en parentes når den skal stå rygg mot rygg med sine brødre. Et problem som melder seg flere steder gjennom platen, som i «Chasing Death» og «Vice», hvor de lyriske overtydelighetene blir vel enerverende: «A little violence is the ultimate drug, let?s get high».

I essens er «Repentless» godt håndverk og en god utblåsning for de som vil hytte med nevene og brøle de karakteristiske «slaaaaayer»-kampropene, men hjemme i stua mangler den Hannemans-riffmagi og særegne tonalitet.

Anmeldelse: Slayer - «Repentless»