Anmeldelse: «Snoopy og Charlie Brown: Knøttene-filmen»

Knøtteliten bor i toppen av 3D.

FILM: Det virker som en selvmotsigelse: Charles M. Schulz? uttrykksfulle og særs todimensjonale strek i «Knøttene» har blitt 3D-film. Og du ser teipbitene i sammenføyningene. Det ser ikke helt naturlig ut når digitalt skapt hår og pels fyller flatene i tegningene.

Og det virker nesten litt desperat når flate, tegnede effekter legges oppå det tredimensjonale, som for å signalisere at filmskaperne er klar over at de forsøker å gjøre Knøttene til noe de egentlig ikke er.

Ulykkesfugl
Når det er sagt, er mye av figurenes sjarme intakt. Charlie Brown og de andre blir levende skikkelser gjennom et vell av små detaljer og digresjoner. Flest absurdismer får Snoopys bevingede venn Woodstock, den mest burleske og fornøyelige bifiguren. Charlie Brown selv er en som det er lett å få godhet for: En ulykkesfugl som her forelsker seg i den nye jenta i klassen, og drømmer om å kunne presentere seg for henne som et blankt ark, uten taperstempelet i pannen.

Historien skiller seg også fra mange andre barnefilmhistorier ved at flere av de håpefulle prosjektene ender i skuffelse. Slik sett er melankolien som finnes i rikt monn i «Knøttene»-stripene bevart.

Store gap
Men så er det ikke bare i streken eller i tittelen «Snoopy og Charlie Brown: Knøttene-filmen» virker som om den strever med å gape over alt den vil ha med. Avisstriper og spillefilmer er fundamentalt forskjellige sjangre, og filmen er i overkant oppstykket og episodisk. Antagelig vil det også være vanskelig for små barn å ha fullstendig grep om når Snoopy er sitt hverdagslige hunde-jeg og når han farer av sted i fantasien, på jakt etter den røde baron.

Til sist er det likevel kvalitene som trumfer. Charlie Brown og de andre er så fine personligheter, det er morsomt og troverdig hvordan de gnisser mot hverandre, og de rusler rundt i en stemningsfull småby i skimrende pasteller. Utsiden er idyllisk i Knøttene-filmen, mens innsiden er lett kaotisk, slik det skal være.