Anmeldelse: «Søsken til evig tid: Amerikareisa»

Søskenparet Kleiva legger turen til USA i oppfølgeren til publikumsfavoritten «Søsken til evig tid».

FILM: I 2013 ble dokumentarfilmen «Søsken til evig tid» en publikumsfavoritt både på norske kinoer og på norsk TV. Overraskende vil enkelte kanskje hevde, men da undervurderer man nordmenns behov for å forankre sin felles identitet i det gammeldagse, grisgrendte og gråsprengte. Søskenparet Magnar og Oddny fremstod som selve ur-nordmennene, frosset ned en gang på tampen av 1800-tallet og tint opp for å minne dagens nordmenn om hvem — og hva — vi egentlig er.

Borte bra Regissør Frode Fimland skildret de krokryggede søsknene med et blikk som var like deler naturreportasje og «Norge rundt»-innslag, og bød på flere interessante glimt av et levesett som for lengst regnes som et tilbakelagt stadium i verdens rikeste land. I oppfølgeren «Amerikareisa» følger søsknene i fotsporene til sin bestemors kusine når de tar turen til USA og Minnesota for å besøke slektninger. Samtidig følger Fimland i fotsporene til Knut Erik Jensen, som la turen til Amerika i «Heftig og begeistret»-oppfølgeren «På sangens vinger».

Hjemme best De mest fascinerende øyeblikkene i «Søsken til evig tid» er de dialogløse sekvensene hvor Magnar og Oddny liksom går i ett med landskapet rundt gården på samme måte som kattene og hjortedyrene som innimellom legger turen innom tunet. I «Amerikareisa» snur Fimland på formelen, og mesteparten av filmen går med til å skildre søsknene som fisk på land, der de guides rundt i et land hvor de hverken forstår språket eller tradisjonene.

Med dette grepet forsvinner i stor grad det som var filmatisk interessant med den første filmen, og det man sitter igjen med er en serie småmorsomme og kalkulert sentimentale skildringer av gamle og lite verdensvante nordmenn på tur. Det er dermed ikke sagt at ikke filmen inneholder fornøyelige øyeblikk og gode kommentarer, men både disse og filmspråket er av en karakter som hører hjemme i en realityserie snarere enn i en kinofilm.