OPPUMPET: Jake Gyllenhaal er trent opp til tusen og overbevisende ustyrlig i en film som er for svak for ham.
OPPUMPET: Jake Gyllenhaal er trent opp til tusen og overbevisende ustyrlig i en film som er for svak for ham.Vis mer

Anmeldelse: «Southpaw»

Filmen er en svak sparringspartner for imponerende Jake Gyllenhaal.

FILM: De mest minneverdige filmbokserne har alle en ring der de formidable fysiske kreftene deres ikke kan hjelpe dem. Rocky Balboa hadde sitt fåmælte ønske om flukt fra smågangstervirkeligheten. Jake LaMotta hadde den vulkaniske aggressiviteten som bortimot eneste utløp for alt sammen.

Billy Hope i «Southpaw», spilt av Jake Gyllenhaal, er skapt for å være noe av det samme. Billy har et krigerinstinkt som også gjør ham vergeløs i mer enn én forstand.

Han er kjent for først å våkne til liv når han har tatt imot så mye bank fra motstanderen at han nesten ikke kan stå, og han må aktivere mentale og emosjonelle muskler, som han aldri har brukt før, når den handlekraftige kona (Rachel McAdams) forsvinner ut av sagaen, regninger må betales og barn må passes på.

Pasjonert og grunn
Jake Gyllenhaal har funnet noe fint i seg selv i de siste årene, med filmer som «End of Watch» og «Prisoners». Han har en intens tilstedeværelse og et ekspressivt kroppspråk som gjør at han har en spesiell troverdighet i roller som umiddelbare, aggressive machomenn som lar fysikken snakke.

Rollen som den brølende Billy er imponerende, og altfor god for filmen han er plantet i. For verden som omgir Billy er like paddeflatt som det etterhvert grundig innbankede ansiktet hans: Familielivet før fallet er som en overlakkert Facebook-oppdatering, motstanderne er breiale og ingen luksusvarer kan synes uten at logoen er vendt demonstrativt mot publikum.

Melodramatikken gjør grunnheten tydeligere. Og det er begrenset hva en godt forankret Forest Whitaker kan gjøre som den skeptiske treneren som skal hjelpe den falne mesteren opp igjen, når han henvises til å gjenfortelle liksomrørende anekdoter om skjebnen til underutviklede offerlam-biroller.

Tøff i trynet
Regissør Antoine Fuqua, som vanligvis er god på slike hypermaskuline historier, går ufravendt og sikkert inn i de mange duellene. I likhet med skuespillerne sine er han en dyktig fagperson fanget i en historie som er tøff i trynet, men som på ingen måte gir ham en utfordring som er ham verdig.