Anmeldelse: «Spy»

En spionfilmparodi som ikke lar noe menneskelig være seg fremmed, verken oppkast eller ugjengjeldte følelser.

FILM: Handlekraftige folk som ikke fikser noen ting, verdensvantheter i smoking som egentlig er posører som ikke ser lenger enn sin egen, forføreriske nesetipp.

Vinglingen bak fasaden er utgangspunktet for mye komedie, og «Spy» parodierer en av de mest polerte og parodierbare sjangrene som finnes: Spionfilmen. Det med såpass stor respekt for emnet at selve spionplottet faktisk henger på et glossy greip, om ikke med overveldende originalitet eller raffinement.

Dørmatteforelsket
Susan Cooper (Melissa McCarthy) jobber i kjelleren hos CIA, der hun er de digitale øynene og ørene til den James Bond-aktige agenten Fine (Jude Law), mens han er ute og skyter skurker. Susan er dugelig som få, men også dørmatteforelsket i den uimotståelige og henslengt småflørtende Fine.

Og når agenten forsvinner i felten, ber Susan om å få være den som går inkognito og finner ut hva som skjedde med ham. Grepet fryder den ufikse bestevenninnen (Miranda Hart), irriterer husets faste regelbryter (Jason Statham), og skal komme til å spinne opptil flere snubletråder både for Susan selv og for den snerrende gangsterdatteren Rayna (Rose Byrne) og den våpenhandlende levemannen De Luca (Bobby Cannavale).

Narr av seg selv
«Spy» er en av disse umiddelbare, ekstremt lett tilgjengelige komediene der humoren er rå og ofte fysisk og typene tegnefilmaktige karikaturer. Den ligger iblant for lenge til bløyting i sine egne kroppsvæsker, og lar grenseløsheten bli plumphet, men er også morsom på sitt eget, uromantiske vis. Law og Statham gjør avslappet narr av seg selv og sin egen filmografi. Og McCarthy kombinerer sin grenseløse og selvutleverende komikk med en varm menneskelighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Siden hun ble Oscar-nominert for «Bridesmaids» fra 2011 har McCarthy seilt oppover stjernestigen med forbløffende hastighet. Det faller lett å applaudere suksessen hennes. Det har åpenbare positive effekter at en kvinne som ikke passer inn i kjolene til folket som vanligvis befolker filmplakatene, hevder seg på en tradisjonelt mannlig arena, nemlig den rå, ubehøvlede og åpenhjertige komedien, og motbeviser bransjens mantraer ved å få publikum til å kaste iPaden bort i en krok og flokke til kinosalen.

Usynliggjorte kvinner
Samtidig har McCarthys publikumssuksesser ofte ridd hardt på en type komedie som hadde lett for å bikke over i det bråkete og vulgære også da det var mest menn som holdt på med den. Og sine komiske talenter til tross har hun ofte brukt dem til å spille opp mot en litt ubekvem stereotypi: Den breiale tjukkasen som får omgivelsene til å flykte unna.

Derfor er det fint at Susan i «Spy» er mer sympatisk og sammensatt, en levende komedieskikkelse som er bastant og usikker, frekk og forvirret, henrykt over å komme ut i verden og såret over ikke å få noe glamorøst alter ego, men å måtte spille akterutseilte kattedamer og få med seg skjulte våpen maskert som avføringspiller og fotsoppspray.

Slik får også «Spy» fram noe om en type kvinners opplevelse av å være usynlige og ikke kunne bli assosiert med det som er sensuelt eller elegant, på grunn av en alder og en kroppsfasong som faller utenfor det mest ettertraktede. Dette gjør ikke Hart og McCarthy ved å klage eller moralisere, men ved å bruke slike erfaringer som springbrett for komiske opptrinn. Det er mye mer effektivt.

For ingen har noe voldsomt hardt overtak i «Spy», moralsk, kompetansemessig, eller i det hele tatt. Våpnene har kanskje uappetittlige forkledninger, men de stikker heldigvis i alle retninger.