Anmeldelse: «St. Vincent»

Bill Murray er høyst severdig i en ellers svært konvensjonell og forutsigbar film.

FILM: Bill Murrays store styrke som skuespiller er hans unike evne til å uttrykke emosjonelle og humoristiske mellomtoner som kommersiell amerikansk film tradisjonelt sett har liten plass til. Og med tanke på hvor sjelden han i dag tar på seg store roller, blir hver hovedrolle derfor en liten begivenhet — også når filmen i seg selv ikke er all verden.

Lurvete
For selv om Murrays blotte tilstedeværelse er nok til å berike og nyansere en films uttrykk, er det langt fra alle regissører som makter å utnytte hans talent til fulle. Med «St. Vincent» gjør Theodore Melfi et hederlig, om enn noe halvhjertet forsøk ved å la Murray spille en forfylla horekunde med et gamblingproblem og et hjerte av gull.

Vincent MacKenna lever et på alle måter lurvete og destruktivt liv når den fraseparerte Maggie (Melissa McCarthy) og hennes tolv år gamle sønn Oliver flytter inn i nabohuset, og selv om naboforholdet begynner dårlig ender han raskt opp med å sitte barnevakt for den kortvokste gutten. Gradvis begynner Vincent å fylle rollen som en sårt tiltrengt farsfigur, hvilket blant annet innebærer at Oliver blir en gjenganger både på veddeløpsbanen og på Vincents slitne stampub.

Konvensjonell
Murray er alltid sjarmerende når han får plass til å utfolde seg, og samspillet mellom ham og den karismatiske Jaeden Lieberher i rollen som Oliver balanserer på en fin linje mellom det platte og det ubehagelige. Filmen utspiller seg i en del av Brooklyn som ennå ikke har rammet av gentrifiseringens lange arm, hvilket gjør at den kledelig nok framstår som mindre polert enn filmer av denne typen pleier å gjøre.

Det lar seg imidlertid ikke stikke under stol at «St. Vincent» bygger på et svært konvensjonelt og forutsigbart feelgoodmanus, og disse snevre rammene bidrar dessverre til å motarbeide Murrays mellomtoner. Dermed blir denne sjarmerende dramakomedien til syvende og sist en langt mer oppskriftsmessig og forglemmelig affære enn den hadde fortjent å være.