Anmeldelse: «Steve Jobs»

Aaron Sorkin og Danny Boyles film om Steve Jobs er en svart komedie om grotesk maskulin narsissisme.

FILM: Sammen med Charlie Kaufman tilhører Aaron Sorkin en eksklusiv gruppe manusforfattere som besitter evnen til å overdøve stemmene til regissørene som filmatiserer manusene deres, og selv om «Steve Jobs» er regissert av Danny Boyle ville det være absurd å omtale den som noe annet enn en Sorkin-film.

Pratsom Denne filmatiske biografien om Apples myteomspunne grunnlegger framstår nemlig som én eneste sammenhengende samtale hvor Sorkin forsøker å komme til bunns i mysteriet Jobs samtidig som han morer seg selv med å skildre ham som et rasshøl av historiske proporsjoner. Filmen er en oppvisning i vittig, sitatvennlig, eksposisjonstung, selvbevisst og selvtilfreds dialog av typen som fungerer like godt - om ikke bedre - på teaterscenen som på kinolerretet, og som tidlig gjør det klart at realisme verken er et mål eller et sannsynlig resultat.

Boyles rolle har hovedsakelig begrenset seg til å besørge tidskoloritt, illustrerende tilbakeblikk og tiltalende billedkomposisjoner for skuespillerne å avlevere sine replikker i, men det finnes også sekvenser hvor handlingen tripper av gårde med et nærmest Peter Greenaway-aktig driv.

Monoman Filmen er delt opp i tre akter, som finner sted i minuttene før viktige produktlanseringer i 1984, 1988 og 1998. Og gjennom Jobs' samtaler med kolleger og familiemedlemmer — spilt av blant annet Kate Winslet, Jeff Daniels, Seth Rogen og Katherine Waterston — forsøker Sorkin å komme til bunns i to sentrale spørsmål: 1.) Hva var det Jobs' geni bestod i?, og 2.) Hvilke egenskaper er det som må til for å lykkes i å forme hverdagen og forbrukermønstrene til mennesker over hele verden?

Sorkin framstiller Jobs som en mann med monumentale mindreverdighetskomplekser og klare psykopatiske trekk, som viet sitt liv til å forsøke å skape noe bedre og mer menneskelig enn ham selv. Hans behov for å berøre livene til vilt fremmede mennesker speiler hans manglende evne til å relatere til sine nærmeste, og tidvis sender Fassbenders spill tankene hen til hans innsats som androiden David i «Prometheus».

Selvopptatt Subtilitet er med andre ord ikke «Steve Jobs»' sterke side, og målt opp mot David Finchers «The Social Network» — som Sorkin også skrev manuset til — framstår den som en ubalansert lettvekter. Filmen representerer en narsissisme opphøyd i annen potens, for i sin skildring av Jobs' gigantomane selvopptatthet lar Sorkin seg beruse av sine egne talegaver og stilistiske særegenheter til et punkt hvor virkelighetens Jobs i praksis blir irrelevant.

Samtidig har Sorkin et helt spesielt talent for å skrive denne typen ambisiøse og emosjonelt avstumpede mannspersoner, og når han med sadistisk fryd utmaler tittelfigurens groteske mangel på empati og situasjonsforståelse byr filmen på svart humor av et kaliber få andre filmer kan matche.