LA MIDDELHAVAS: Halvt greske Lianna La Havas har Prince og Stevie Wonder som ivrige fans, men London-jenta stjeler ikke showet på samme måte som tilhengerne sine. Foto: NTB SCANPIX
LA MIDDELHAVAS: Halvt greske Lianna La Havas har Prince og Stevie Wonder som ivrige fans, men London-jenta stjeler ikke showet på samme måte som tilhengerne sine. Foto: NTB SCANPIXVis mer

Anmeldelse: Store fans - men et stykke unna storhet

Øya-aktuelt soulhåp stråler av trøst og litt for mye trygghet.

ALBUM: Den 26 år gamle briten har allerede rukket å imponere heltene sine. Stevie Wonder etterlot syngende beskjeder på telefonsvareren hennes etter debuten for tre år siden, mens Prince holdt en pressekonferanse fra La Havas? egen stue i London i fjor.

Men selv om hun har fått tommler opp fra souleliten en stund, har Lianne La Havas fortsatt et lite stykke å gå før hun kan kalle seg en del av den.

Den halvt greske og halvt jamaikanske London-jenta lar ikke blodblandingen styre det hun lager. Framfor zorbareggae, går hun i retningen av pop og soul, sistnevnte med den litt irriterende forstavelsen «neo» foran.

Men hun bærer utvilsomt på et talent for sjangeren, for på åpningesporet «Unstoppable» kanaliserer hun stemmene til både Jill Scott og Lauryn Hill fra glansdagene.

Gitartriksene La Havas har lært av sin far og den beherskede strupen hennes er ofte berusende, som i den passende titulerte «Wonderful». Sitt mest sanselige er hun på «Tokyo», hvor en stram klaskebass stimulerer hoftene, og en uskyldig gitararpeggio kiler forelskelsesbenet.

Altså, på sitt beste er Lianne La Havas enestående. Men noe av låtmaterialet og produksjonen holder storheten tilbake.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det har seg slik at hun ønsker å bli popstjerne. Og det skal man unne henne, men i allmenngjøringen har hun tatt et par underlige valg. Popforsøkene virker som de stammer fra 2009, og hører til et landskap mer egnet artister som Lily Allen.

Produsenten Al Shux, briten bak Jay-Z og Alicia Keys-hiten «Empire State Of Mind», har bidratt på den fine «Green & Gold» - men det er også hans gamle sound som lemner ekko over de mer generiske «Midnight» og «What You Don't Do».
Men på tross av popjaget, klarer La Havas å levere solide soul-øyeblikk.

Hun beveger og trøster, ikke fullt med ordene, men med stemmen. Hennes soulteft trenger dog å rendyrkes, kanskje i hendene på mer fremoverlente produsenter. 

Men det er små grep som skal til for at La Havas' talent skal korrespondere med en fanbase bestående av showstjelende soullengender.

Anmeldelse: Store fans - men et stykke unna storhet

I hvert fall på plate. Men hvem vet - kanskje man blir frelst når hun spiller på Øyafestivalen neste uke.