Foto: Christian Husan
Foto: Christian HusanVis mer

Anmeldelse: Støv drysser litt tryllestøv over gitarrock på norsk

Mo i Rana-dialekt og shoegaze, går det an da?

ALBUM: Det er generelt for lite shoegaze på norsk. Nå som alle synger på norsk, og det beviselig funker i de fleste sjangere, er det på sin plass at mer eller mindre introvert og støyende drømme- og svevepop kan synges på morsmålet.  

Bandet Tvang hadde med seg blant andre Hanne Hukkelberg på vokal for noen år siden, veldig fint og beklagelig oversett. Kråkesølv har sporadisk leflet litt i utkanten av shoegaze-nabolaget, og er kanskje den assosiasjonen som flest vil få når de hører Støv for første gang.  

Støv er tidlig i tjueåra og synger på Mo i Rana-dialekt. Deres meget velproduserte debutalbum (av Montées Anders Tjore) fortjener merkelappen «løfterikt», selv om det kanskje hadde trengt enda et par virkelig sterke, brede gjennombruddslåter for å kunne nå helt fram til streamingkidsa og NRK P1s A-liste.

De har uansett fått fin dreis på vekselbruket mellom høytflyvende instrumentale ambisjoner og mer konvensjonell, ringlende vers-refreng-virksomhet.  

Anmeldelse: Støv drysser litt tryllestøv over gitarrock på norsk

Åpningssporet «Begynnelsen» lover nesten mer enn de klarer å holde gjennom hele albumet, der de tar seg god tid, halvannet minutt, til å sette stemningen med et flott stykke fyldig, ambisiøs syrepop før vokalen kommer inn.  

De mer nedpå låtene er renere i soundet, nesten Real Estate-aktige (eller Kråkesølv, for den saks skyld) i sin småby/storby-dikotomi og jomfruelige tilbakeholdenhet, men det er også låtene der Støv virker minst særpreget.

«Gatelangs», «Snøskred» og «Takk» (bare ett ords låttitler som gjelder her) er sammen med åpningskuttet låtene Støv bør bygge karrieren videre på.