SAKRAL STEMNING: Sufjan Stevens briljerte i Oslo Spektrum i kveld. Bildet er tatt i London Royal Festival Hall forrige uke. Foto: Xposurephotos.com
SAKRAL STEMNING: Sufjan Stevens briljerte i Oslo Spektrum i kveld. Bildet er tatt i London Royal Festival Hall forrige uke. Foto: Xposurephotos.comVis mer

Anmeldelse: Sufjan Stevens i Oslo Spektrum

Høymesse i Oslos storstue.

KONSERT: «What's the point of singing songs if they'll never even hear you?» nærmest hvisker Sufjan Stevens under «Eugene».

Med låten reiser den amerikanske trubaduren et betimelig spørsmål: Hva er vitsen med å stå foran tre tusen norske fans og synge om sin avdøde mor når hun kun forblir et minne?

Vel, Sufjan, hvor skal jeg begynne?

Ingen klarer å gjøre twee-estetikken mer vital - og mindre irriterende - enn Sufjan Stevens.

«Twee» er en kulturbevegelse som rendyrker følelsen av de formative årene der absolutt alt føles overveldende; der det å bli avvist av ukens nye romanse oppleves som at verden raser sammen under føttene på en. Det er med denne sentimentaliteten at indiekultur står i fare for å ligne en parodi på seg selv.

Mens regissør Wes Andersons filmer i stadig større grad setter form fremfor innhold, er Sufjans Stevens seneste album - «Carrie & Lowell» - både hans mest spartansk produserte og mest hjerteskjærende personlige til dags dato.

Årsfersk som den er, sier det seg selv at «Eugene» er langt fra det eneste konsertkuttet hentet herfra.

Selv om fremførelsen av disse låtene er så befriende lavmælt at publikum settes på prøve - en far like bak meg hysjer støtt og stadig på sin ivrige sønn - tilfører Sufjan og hans backingband de skeletale skissene merkbare mengder kjøtt på beinet. Særlig briljant er tapningen «All of Me Wants All of You», som for anledningen kretser rundt en leken triphop-beat som tatt rett ut av forgjengeren «The Age of Adz».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den er verdt konsertbilletten alene, og etterlater en hevelse i magesekken man trodde var forlengst glemt.

Utover å være mesterlig fremført, kan kuttets forløsende effekt skyldes settets møysommelig utførte spenningskurve. Først etter å ha hvisket seg gjennom konsertens sørgmodige, sarte første halvdel, er Sufjan & band klare til å heve sine respektive stemmer.

KIRKETID: Sceneutformingen i Oslo Spektrum minnet voldsomt om en katedral, like så med stemningen i lokalet. Foto: Kim Klev.
KIRKETID: Sceneutformingen i Oslo Spektrum minnet voldsomt om en katedral, like så med stemningen i lokalet. Foto: Kim Klev. Vis mer

Påfølgende sekvens er konsertens eneste øredøvende øyeblikk: De animerte lyssøylene bak scenen tar form lik massive, vertikale katedralvinduer, blendende ellipser lyser opp gjennom dem, og Sufjan maner frem en urovekkende ambientstykke.

Det ellers grufullt trauste Oslo Spektrum har neppe lignet mer på et gudshus.

«We've shared these songs of joy and sorrow and misery, and sharing music extinguishes the pain in it» proklamerer Stevens avslutningsvis. Hans sympatiske preken følger nydelige «John Wayne Gacy, Jr.», omhandlende mannen som voldtok og drepte minst 33 tenåringsgutter mellom 1972 og 1978 i Chicago.

Ungdomstiden og årene som leder opp til den fortsetter å være det sentrale motivet for Sufjan Stevens, selv femten år ut i karierren. Om man skal ta noe lærdom med seg videre etter kveldens strålende konsert - utover påminnelsen om musikks samlende og terapeutiske krefter - er det at Stevens, mer enn noen indiesøtnos, er blant samtidens fremste moderniserere av Den Store Amerikanske Sangboken.

Fortiden har en hel del å fortelle oss om oss selv.