Anmeldelse: «Sunshine Superman»

Unike arkivopptak løfter den vellagede, men noe ufokuserte dokumentarfilmen om basehoppingens far.

FILM: Som sjanger har filmer om ekstremsport et grunnleggende problem i at den forsøker å formidle en fundamentalt kroppslig opplevelse via syns- og hørselssansen. Og fordi de ofte begrenser seg til nettopp dette, er de fleste ekstremsportfilmer dørgende kjedelige for et publikum som ikke kan knytte bildene an til personlige erfaringer.

Fritt fall Dokumentaren «Sunshine Superman» befatter seg med fart, spenning og høyst risikable aktiviteter, men noen tradisjonell ekstremsportfilm er den likevel ikke. Filmen kretser rundt den amerikanske ingeniøren, filmfotografen og fallskjermhopperen Carl Boenish (1941-1984), som i dag er best er kjent som basehoppingens far. Boenish er den typen dokumentarsubjekt det er umulig å lage en kjedelig film om, men også en skikkelse det synes vanskelig å konstruere et fullt ut tilfredsstillende narrativ rundt.

I «Sunshine Superman» framstår både han og kona Jean som mysterier regissør Marah Strauch ikke er påfallende interessert i å løse. Så fort filmen begynner å nærme seg de psykologiske årsakene til at paret var så ivrige etter å kaste seg ut fra skyskrapere, bruer og fjellvegger, svinger Strauch plutselig av gårde i en annen retning. Og som et resultat av dette er det vanskelig å si hva filmen egentlig handler om.

Fritt liv «Sunshine Superman»s store styrke er bildene. For Boenish var fallskjerm- og basehoppingen uløselig knyttet til hans virke som filmskaper, og opptakene han gjorde av sine egne og sine kompanjongers hopp preges av en eleganse som er sjelden i denne type film. For selv om opptakene viser halsbrekkende og livsfarlige stunt, var Boenish langt mer opptatt av å formidle skjønnheten og den opphøyde følelsen av frihet som preger denne typen grenseoverskridelse enn han var i å formidle et kroppslig adrenalinrush.

Og det er når den videreformidler og bygger opp under disse øyeblikkene at «Sunshine Superman» blir virkelig interessant.