REGJERTE: Susanne leverte en praktavslutning på Ørets øya-festival. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
REGJERTE: Susanne leverte en praktavslutning på Ørets øya-festival. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpixVis mer

Anmeldelse: Susanne Sundfør på Øyafestivalen

Øyanattens dronning.

KONSERT: At Susanne Sundfør har for vane å bre om seg med musikalsk magi hvor enn hun setter føttene sin ned, er ikke bare en dårlig skjult hemmelighet, det har etter hvert blitt en mer eller mindre en vedtatt sannhet. I det lyset, kan man kanskje si at Øya-konserten hennes, den første som hovednavn på den største scenen, bød på få overraskelser. Bortsett fra en. Mer om det senere.

Forklaringen på triumfen er like enkel som den er sann. Hun har et unikt godt og sammensatt låtmateriale, og er en forbilledlig formidler av dette.

Man skulle kanskje tro at vekten av å skulle ha det overordnede ansvaret for at festen blir en suksess på en såpass svær og prestisjetung festival som Øya kan gjøre en nervøs. Susanne lar seg åpenbart ikke vippe av pinnen. Hun starter helt nede og nakent med «Darlings» og «Rome».

I sistnevnte legger hun seg endog på kne og skrur på instrumentene sine og lar låten sakte men sikkert ta form. En modig gest foran et så stort og feststemt publikum som ivrer etter å komme i gang.

Men hun har selvsagt ingen intensjon om å være festbrems. «Let's have some fun», sier hun og kaster den frynsekledde skinnjakken, før hun sparker igang «Accelerate». Den barokke poplåten sklir sømløst over i sakte disco og «Fade Away» får amfiet til å ta sine første dansetrinn.

Materialet fra den finfine sisteplata «Ten Love Songs» er dominerende. «Slowly» demonstrerer hennes utsøkte ABBA-aktige meloditeft, mens «Memorial» er sørgelig vakker i lyset fra det stjernefunklende bakteppet.

Sundfør koster også på seg en aldri så liten hyllest til sin svenske artistsøster, Lykke Li, og leverer fra seg en blendende vakker versjon av den like blendende vakre «Never Gonna Love Again». Med god hjelp av sine korister på venstre flanke.

Da er det bare å hente hjem den ene seieren etter den andre. «The Brothel» kommer i en enda mer lummer og sakral tapning enn på plate, mens «Delirious» sørger for at publikum får løftet hodet igjen før de drar ut i oslonatta.

Seansen er varm og inkluderende og akkurat passe utfordrende. En headliner verdig. Susanne regjerte i øyanatten.