Anmeldelse: «SVK»

Et stort hjerte under all den digitale sminken.

FILM: Den er der visst likevel, den lille klumpen i halsen. Den kommer når strykerne spiller opp og fletter båndet som alltid vil være der mellom Sophie (Ruby Barnhill) og den Store Vennlige Kjempen som har blitt vennen hennes (Mark Rylance). Allerede i «E.T.» viser regissør Steven Spielberg at dette er noe han elsker og fikser: Samtaler mellom barn og fabelvesener som er overbevist om at de må leve hvert sitt liv og ikke lenger kan være i samme verden. Snufs.

Da er det nesten glemt, den uvørne digitale animasjonen som gjør det vanskelig å bli slukt av eventyret i store deler av «SVK», som er produsert av Disney og basert på Roald Dahls barnebokklassiker. Det er et tykt lag vaselin på Spielbergs linse, som sletter ut særpreg og gjør skikkelsene på lerretet merkelig vektløse. Det er trylleglans, men det er ikke stemning.

Spielbergs sukker, Dahls salt
Ellers er Speilberg og Dahl en bedre match enn man skulle tro. Spielbergs filmatiske sukker og Dahls litterære salt virker på hverandre: Det gjør Spielberg litt råere og Dahl litt bløtere. Det er riktignok stunder da den mer taggete knivseggen til Dahl er et savn. Men heldigvis unnslås ikke den grøssende skjebnen som venter de som trår feil i denne fortellingen.

Den begynner med at barnehjemsbarnet Sophie uforvarende kommer over kjempen som går og blåser nattens drømmer inn i ansiktet på små barn, og blir kidnappet av den engstelige sværingen som ikke vil bli avslørt. Men snart befinner kidnappet og kidnapper seg på samme parti, mot de uhumske, virkelige kjempene som ser på barn som en kjempe og den relativt sett spjælete SVK som en uforbederlig svekling.

Generøs og snill
«SVK» er brå og episodisk i struktur, der noen av kapitlene kommer til å vekke mer fryd enn andre: Som den drømmefangsten på bunnen av en fortrollet sjø, eller duoens inntog hos en litt yngre versjon av Dronning Elizabeth, der et strunk tjenerskap må improvisere når de må beverte én som trenger alt de har i veldig mye større proporsjoner. Begge scenene bobler av generøse påfunn.

I en film som er fundamentalt snill klarer Mark Rylance å stråle gjennom den digitale sminken. Den erfarne og prisbelønte britiske teaterskuespilleren er Spielbergs nye favoritt, i et partnerskap som i vinter innbrakte Rylance en Oscar for rollen i «Bridge of Spies». Han går inn i kjemperollen med noe av samme magi, og virker både veldig god, veldig trist, og ganske så mystisk på samme tid. Han er en bestevenn foreldre som scanner kinoprogrammet godt kan unne barna sine.

«SVK» hadde verdenspremiere under Filmfestivalen i Cannes i dag, men får norsk premiere først 5. august.