FILM: Den er der visst likevel, den lille klumpen i halsen. Den kommer når strykerne spiller opp og fletter båndet som alltid vil være der mellom Sophie (Ruby Barnhill) og den Store Vennlige Kjempen som har blitt vennen hennes (Mark Rylance). Allerede i «E.T.» viser regissør Steven Spielberg at dette er noe han elsker og fikser: Samtaler mellom barn og fabelvesener som er overbevist om at de må leve hvert sitt liv og ikke lenger kan være i samme verden. Snufs.

Da er det nesten glemt, den uvørne digitale animasjonen som gjør det vanskelig å bli slukt av eventyret i store deler av «SVK», som er produsert av Disney og basert på Roald Dahls barnebokklassiker. Det er et tykt lag vaselin på Spielbergs linse, som sletter ut særpreg og gjør skikkelsene på lerretet merkelig vektløse. Det er trylleglans, men det er ikke stemning.

Spielbergs sukker, Dahls salt Ellers er Speilberg og Dahl en bedre match enn man skulle tro. Spielbergs filmatiske sukker og Dahls litterære salt virker på hverandre: Det gjør Spielberg litt råere og Dahl litt bløtere. Det er riktignok stunder da den mer taggete knivseggen til Dahl er et savn. Men heldigvis unnslås ikke den grøssende skjebnen som venter de som trår feil i denne fortellingen.