Anmeldelse: «Tale of Tales»

På sitt beste byr «Tale of Tales» på grotesk og spektakulær freudiansk filmpoesi.

FILM: Dykker man dypt nok ned i et folkeeventyr vil man før eller siden støte på en kjerne av dunkle allmennmenneskelige drifter av typen som i våre dager holder psykologstanden i arbeid. I eventyrene er disse driftene som regel pakket inn i et metaforisk og noenlunde barnevennlig symbolspråk, men i den burleske «Tale of Tales» har Matteo Garrone satt seg fore å løfte fram alle de groteske og perverse elementene som lurer under overflaten i den italienske eventyrsamlingen «Pentamerone».

Eventyrlig Filmen fletter sammen tre eventyr som alle inneholder magiske, tragiske og blodige transformasjoner. I det første — og beste — av disse spiller Salma Hayek en barnløs dronning som blir gravid etter å ha satt til livs hjertet til et sjøuhyre som hennes mann kongen beseiret kort tid før sin død. På anvisning fra en mystisk vismann blir hjertet tilberedt av en jomfruelig tjener, og denne ender på magisk vis opp med å føde en sønn som er identisk med den nyfødte prinsen. De to guttene ser på hverandre som tvillinger, men den sjalu dronningen nekter å la noe komme mellom seg og sin sønn, og forbyr prinsen å ha kontakt med den fattige arbeidergutten.

I de andre fortellingene spiller Toby Jones en eksentrisk monark som oppdrar en forvokst loppe som kjæledyr og deretter gifter bort sin eneste datter til et troll, mens Vincent Cassel spiller en konge som er blendet av sin egen kjønnsdrift, og ender opp med å forelske seg i stemmen til en gammel kone. Samtlige fortellinger byr på minneverdige bilder og scener, og den innledende kampen mellom kongen og sjøuhyret — for ikke å si den påfølgende fortæringen av sistnevntes hjerte — preges av en stilisert og uhyggelig skjønnhet som på alle måter fortjener betegnelsen filmpoesi.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Freudiansk På den annen side er det langt mellom disse høydepunktene, og de tre fortellingene er dessuten sydd sammen på en måte som gjør at de respektive spenningskurvene motvirker hverandre. Så fort en av dem virkelig begynner å bli spennende klippes det brått over til den andre, og det narrative momentumet imploderer som et troll i solskinn. Folkeeventyr kjennetegnes av enkle strukturer og en korthugd og komprimert fortellerstil som heller sier for lite enn for mye, og hadde Garrone omfavnet denne tilnærmingen hadde filmen formodentlig både vært langt kortere og inneholdt færre dødpunkter.

«Tale of Tales» har mye til felles med filmer av Alejandro Jodorowsky og Walerian Borowczyk, og satt opp mot disse regissørene framstår Garrone som forsiktig og tilbakeholden. For selv om de tre fortellingene befatter seg med begjær og magi, mangler filmen fetisjistens besettelse og okkultistens overbevisning. Det blodige, bisarre og utilslørt freudianske billedspråket besitter stor gjennomslagskraft og en rik symbolsk klangbunn, men samtidig er det som om Garrone aldri helt makter å overbevise seg selv om at det kan formidle et alvorlig innhold.

Ujevn Garrone fikk sitt definitive gjennombrudd med den sosialrealistiske, kompromissløse og dypt deprimerende mafiafilmen «Gomorra», og under fjorårets filmfestival i Cannes var det mange som påpekte hvilket tematisk og stilistisk brudd «Tale of Tales» representerer. Men på samme måte som det alltid er interessant å se arthouseregissører lage science fiction, er det spennende å se hva kunstnerisk ambisiøse filmskapere kan få ut av en forestillingsverden vi i våre dager først og fremst assosierer med fantasysjangeren.

Filmen starter sterkt takket være det faktum at Garrone i de innledende scenene tar utgangspunkt i rollefigurenes indre og komponerer en symbolsk ytre verden rundt dem. Men etter hvert er det som om han mister troen på dette grepet, og når forbindelsen mellom karakterenes indre og ytre verden kuttes, sitter man til slutt igjen med en ganske ordinær ansamling konger, dronninger, hekser og troll.

Likevel kommer man ikke utenom det faktum at «Tale of Tales» byr på en håndfull aldeles strålende bilder og scener. Med andre ord er den en type film vi i våre dager ser altfor mange av — nemlig produksjoner hvor øyeblikk av genuint inspirert filmkunst vannes ut med konvensjonelle grep og trivielle fortellinger.

«Tale of Tales»

4 1 6
Regi:

Matteo Garrone

Orginaltittel:

«Il racconto dei racconti»

Se alle anmeldelser