TERNINGKAST TRE: «Teenage Mutant Ninja Turtles 2» er langt bedre som relasjonsdrama enn som actionfilm. Dessverre blir det mest action, skriver Dagbladets anmelder.
TERNINGKAST TRE: «Teenage Mutant Ninja Turtles 2» er langt bedre som relasjonsdrama enn som actionfilm. Dessverre blir det mest action, skriver Dagbladets anmelder.Vis mer

Anmeldelse: «Teenage Mutant Ninja Turtles 2»

«Turtles»-franchisen er proppfull av entusiasme og sjarm, men en spillefilm krever mer enn som så.

FILM: Blant amerikanske filmfranchiser med utspring i tegneserier og budsjetter på flere hundre millioner kroner, skiller «Teenage Mutant Ninja Turtles»-serien seg ut som et forsøk på å bygge bro mellom superheltblockbusteren og den dataanimerte familiefilmen. «TMNT»-filmene strutter av smittsom entusiasme og sjarm, men ingen av dem inneholder mer enn en halvtime med severdig materiale, og til slutt kollapser de begge i heseblesende dataanimert nonsens.

Fantasi Der Bret Ratners «Teenage Mutant Ninja Turtles» fra 2014 var et forsøk på å tilføre de muterte kampsportskilpaddene et snev av edge ved å skue til Kevin Eastman og Peter Lairds opprinnelige tegneserie, omfavner Dave Greens oppfølger tonen fra tegnefilmserien som gjorde skilpaddene til et verdensomspennende fenomen. Dette betyr at alle pretensjoner om alvor forkastes til fordel for en estetikk som har plass til både det muterte vortesvinet Bebop, hans neshornkollega Rocksteady og den interdimensjonale, tentakkelbefengte hjernen Krang.

Og så lenge filmen bombarderer publikum med nye figurer og teknologiske vidundre som skilpaddenes bevæpnede utrykningsbil og Krangs fryktinngydende Technodrome, besitter den tilstrekkelig med energi og oppfinnsomhet — eventuelt gjensynsglede — til å underholde. Men så snart den slutter å introdusere nye elementer, og begynner å bygge på det den har etablert, blir sprekkene i grunnmuren raskt synlige.

Følelser De nye «Turtles»-filmenes appell ligger i dynamikken mellom de fire dataanimerte hovedpersonene, som skildres som usikre tenåringer som strever med å akseptere sine muterte kropper og outsiderrollen utseendet tvinger dem inn i (i tillegg til generell tenåringangst ligger det også et raseperspektiv her). Og relasjonen mellom de hormonelle skilpaddene preges av en genuin sårbarhet som kler et filmunivers som mer enn noe annet framstår som en inventarliste over unge tenåringsgutters interesser (stikkord: ekstremsport — pizza — dataspill — vakre, men uoppnåelige kvinner).

«Teenage Mutant Ninja Turtles 2» er ganske enkelt langt bedre som relasjonsdrama enn som spenningsfilm, men etter en sterk start skyves følelsene ut på sidelinja til fordel for et forutsigbart og fundamentalt uspennende redde-verden-plott. For i en verden hvor digitale effekter opphever fysikkens lover, er rollefigurerens følelser det eneste som egentlig står på spill, og når filmen forsøker å overbevise publikum om at Manhattans bygningsmasse er viktigere enn samholdet mellom Leonardo, Donatello, Michelangelo og Raphael, viser den at franchisen fortsatt har mye å lære av Pixar når det kommer til drama.

«Teenage Mutant Ninja Turtles 2»

3 1 6
Regi:

Dave Green

Orginaltittel:

«Teenage Mutant Ninja Turtles: Out of the Shadows»

Se alle anmeldelser