Anmeldelse: «Terminator Genisys»

Den femte «Terminator»-filmen gir seg ut for å handle om framtida, men er fanget i sin egen fortid.

FILM: Blant filmverdenens store franchiser er det ingen som er mer innfløkte og forvirrende enn «Terminator»-serien. Totalt har det blitt produsert fem spillefilmer og én tv-serie om de tidsreisende morderrobotene, og selv om de to første filmene er udiskutable filmhistoriske milepæler, har franchisen de siste tiåra vært synonym med en underveldende og uhensiktsmessig komplisert utvidelse av mytologien James Cameron og Gale Ann Hurd skapte med «The Terminator» i 1984.

Tilbake til fortida «Terminator Genisys» åpner i den velkjente framtidsdystopien hvor det intelligente datanettverket Skynet nesten har lykkes i å utslette menneskeheten. John Connor (Jason Clarke) leder en gruppe rebeller i et siste angrep mot en base som huser Skynets tidsmaskin, men før de får ødelagt basen rekker maskinene å sende en morderrobot tilbake i tid for å drepe Johns mor Sarah (Emilia Clarke) og forhindre at han noensinne blir født. Soldaten Kyle Reese (Jai Courtney) sendes derfor tilbake for å stoppe Terminatoren, men når han omsider manifesterer seg i fortida, har både den og framtida tilsynelatende blitt skrevet om.

På et handlingsplan er «Genisys» dypest sett en historie om forholdet mellom skjebne og fri vilje, men estetisk og dramaturgisk er den lenket fast i sine forpliktelser til blockbustersjangeren og sin egen mytologi, og dette tegner et sørgelig presist bilde av det begrensede handlingsrommet filmskapere i dag har i denne typen Hollywood-filmer.

Sentimental sci-fi Epokegjørende science fiction-filmer har det til felles at de presenterer spesialeffekter og visuelle grep som verden ikke har sett før, men 24 år og et kvantesprang innen dataanimasjon seinere hviler «Genisys» på ikonografien Cameron etablerte i «Terminator 2». Alan Taylor går faktisk så langt som å gjenskape en 1984-utgave av Arnold Schwarzenegger ved hjelp av CGI, og understreker med det at hans største ambisjon er fan-service.

Om de første «Terminator»-filmene handlet om frykten for Internett og et automatisert samfunn, er det sammensmeltningen av menneske og maskin — Ray Kurzweils såkalte «singularitet» — som utgjør den sentrale teknofobiske nevrosen i «Genisys». Men ironisk nok ligger denne tematikken begravd under så mange lag med patologisk, institusjonalisert nostalgi at det skal godt gjøres å i det hele tatt få øye på den.