Anmeldelse: «The Boy»

«The Boy» forvandler et genuint interessant premiss til generiske grøsserklisjeer.

FILM: En gammel porselensdukke, en avsidesliggende herregård og en kvinne på rømmen er hovedingrediensene i William Brent Bells «The Boy». Disse elementene tilhører grøssersjangerens mest velbrukte byggeklosser, og utgjør i seg selv en filmatisk kode som maner fram forestillinger om uhygge selv når de ikke brukes på kløktig vis — hvilket Bell i liten grad kan hevdes å gjøre i «The Boy».

Lovende Filmens utgangspunkt er likevel interessant: En ung amerikansk kvinne (Lauren Cohan) reiser til den britiske landsbygda for å arbeide som barnepike for et velstående ektepar, og blir både overrasket og foruroliget når hun oppdager at gutten hun er ment å ta vare på er en dukke som «foreldrene» insisterer på at i virkeligheten er deres sønn, som døde i en brann for 25 år siden.

Dette premisset er et ormebol av savn, fornektelse og usunne mellommenneskelige relasjoner, og et ypperlig utgangspunkt for å dykke ned i komplekse emosjonelle problemstillinger, men i Bells hender reduseres det til en pliktskyldig parade av uinspirerte sjangerklisjeer. For i likhet med så mange andre nyere amerikanske lavbudsjettsgrøssere, benytter «The Boy» seg av forslitte skrekkfilmtriks samtidig som den kvier seg for å ta tak i genuint forstyrrende tematikk.

Billig Filmen utspiller seg i et England som ikke ser ut som England, hvor amerikanske rollefigurer snakker med dårlig skjult britisk aksent, og hvor ideer fra Joakim Ersgårds «Besökarna» og Matthew Patricks «Hider in the House» pakkes inn i et formspråk som satser alt på å overrumple publikum ved hjelp av klipping og musikk.

Sammenlignet med de mange «found footage»-grøsserne som de siste årene har vært å se på norske kinoer framstår «The Boy» både som tradisjonell og relativt vellaget, men samtidig deler den disse filmenes mest fremste svakhet — nemlig at den i bunn og grunn består av billige, manipulerende skrekkfilmgrep svøpt over en kjerne av tomhet.