Anmeldelse: «The End of the Tour»

En lang samtale full av skarpe betraktninger, skjør kjemi og spiss maktkamp.

FILM: Det er to tydelige nivåer i intervjufilmen «The End of the Tour». Begge er frydefulle.

I 1996 gjorde Rolling Stone-journalist Dave Lipsky et portrettintervju med David Foster Wallace, like etter utgivelsen av forfatterens bejublede murstein «Infinite Jest». Intervjuet kom aldri på trykk, men Lipsky skrev ut intervjutapen og ga den ut etter at Wallace tok sitt eget liv i 2008. Tapen er utgangspunktet for «The End of the Tour», månedens film på cinematekene. Filmen har vært omstridt. Venner har skrevet arge innlegg om hvorfor dette ikke er David slik de husker ham.

Fascinerende dragkamp
Men om det kanskje gis et ufullstendig bilde av en mann som var viktig for mange, fungerer «The End of the Tour» uhyre godt som film og som samtale. For det første fordi samtalen mellom intervjuer og intervjuobjekt er gløgg og kjapp. For det andre fordi dette er et observant og fascinerende studium av samtalen som sådan, av møtet mellom to mennesker som ikke bare preges av hva de har å komme med, men også av usikkerhet, forfengelighet, og skjev og skiftende status.

Møtet mellom Lipsky og Wallace er nervøst. Forfatteren er engstelig for hvordan han fremstår. Journalisten vet innerst inne at han egentlig beundrer forfatteren litt for mye, og forsøker litt for hardt å være smart. De sklir etter hvert inn i en samtale som er smart og flytende, men også anspent.

Med en gang noe synes å klikke, kan det skape et press på å leve opp til samtalens potensial, på å vise seg den verdig. Det oppstår en selvbevissthet, en frykt for at det du opplever som et magisk møte egentlig bare er den andre som sjarmerer deg. Særlig tydelig blir det i øyeblikkene der Lipsky, uprofesjonelt nok, glefser tilbake mot Wallace og anklager ham for å være manipulerende, i et kavende forsøk på å gjenvinne distansen han vet han har mistet.

Dragende skuespill
Legg til at begge er analytiske og selvtvilende menn med en hang til å sammenligne seg med andre, og at ingen av dem er et sekund i tvil om hvem som er den mest begavede av de to, og du har en kompleks relasjon som lett holder på fascinasjonen i en film som nesten bare er prat.

Segel er både følsom og farlig som Wallace, i en rolle han burde fått mer anerkjennelse for. Eisenberg er passe smart og smålig i sin rolle som oppdatert Salieri. I det anspente og intelligente rommet mellom dem vil man bare fortsette å være.