Anmeldelse: «The Gift»

En forbilledlig intelligent og tilfredsstillende b-film.

FILM: Simon og Robyn har nettopp flyttet til Los Angeles da Simon blir gjenkjent av en gammel klassekamerat mens de to er ute og handler. Simon sliter med å plassere barndomskompisen, og det er ikke før han presenterer seg som Gordon at brikkene faller på plass. De skilles med et uforpliktende løfte om å holde kontakten, og allerede dagen etter har Gordon tatt Simon på ordet og satt igjen en gave utenfor døra til parets nye hus.

Intelligent Etter hvert som Simon og Robyn kommer på plass i ny jobb og nytt hus blir det flere gaver. Først framstår Gordons giverglede og stadige besøk som et klønete forsøk på å bli kjent, men gradvis antar hans interesse for sin gamle skolekamerat karakter av noe mer utspekulert og skremmende. Og omsider begynner Robyn å mistenke at Gordons bisarre oppførsel har røtter i ei fortid Simon ønsker å holde skjult.

I likhet med Alex Garlands «Ex Machina» er «The Gift» en b-film som er såpass intelligent og tematisk ambisiøs at man rett som det er glemmer at den dypest sett er en trashy underholdningsfilm. På overflaten er den en konvensjonell thriller om et par hvis liv invaderes av en fremmed med en skjult agenda, men ved hjelp av metaforer og allegorier skaper regissør Joel Edgerton et parallelt narrativ som gir filmen en dimensjon de fleste moderne amerikanske thrillere mangler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Allegorisk Simon jobber for et firma som selger sikkerhetsløsninger, og det ligger mellom linjene at arbeidsgiveren hans tilhører den mer lyssky delen av det amerikanske militærindustrielle komplekset. Simon har selv ingen større innsikt i teknologien han selger, men han er karismatisk og god til å overtale folk, og jobben gjør det mulig for ham og kona å leve et komfortabelt liv. Han er også åpen om at han på mange måter er akterutseilt av de unge menneskene som definerer spillereglene i bransjen, og han er fast bestemt på å skaffe seg en sjefsposisjon som han kan tviholde på fram til han går av med pensjon.

Fra den første, presist plasserte slengbemerkningen om amerikanske myndigheters overvåkning av egne borgere, gjør Edgerton Simon til et symbol på de kyniske og innflytelsesrike selskapene som dikterer rammebetingelsene for amerikansk politikk og samfunnsliv. Og denne koblingen styrkes etter hvert som Simons rolle i Gordons liv gradvis kommer for en dag. Som systemet han representerer avslører Simon seg som en hensynsløs mann som gjør som han vil og forventer at menneskene rundt ham skal la tiden lege sårene hans gjerninger resulterer i.

Spekulativ Jason Bateman er best kjent for sine humorroller, og som Simon videreutvikler han det distanserte, lett psykopatiske preget som kjennetegner hans standardrolle som komisk straight man. Edgerton spiller selv rollen som Gordon, og selv om hans amerikanske aksent tidvis halter litt, gjør han en god jobb med å holde publikum på tå hev. Rebecca Hall har på sin side lite å jobbe med som Robyn, men hun er stødig, og gir sine motspillere god plass til å spille ut sympatidragkampen mellom Simon og Gordon.

Og akkurat når man trodde dette var et respektabelt drama om kapitalismens sjåvinisme, snur filmen på hælen og kaster seg inn i den typen spekulative sjangergrep produksjonsselskapet Blumhouse er kjent for. Men snarere enn å ødelegge for helhetsopplevelsen befester denne siste irrasjonelle twisten inntrykket av «The Gift» som en intelligent, uforutsigbar og usedvanlig tilfredsstillende underholdningsfilm.