Anmeldelse: «The Giver».

Desperat behov for forklaringer.

FILM: Hvor mange ganger har egentlig sivilisasjonen gått under nå, for å bli gjenskapt som autoritært kastesamfunn klart til å kastes om kull av porefri tenåring? Denne gang er det Jonas (Brenton Thwaites) som utvelges.

Han plukkes ut til å forvalte minnene om den tapte tid i et diktatorisk framtidsunivers som minner mest om en lavbudsjetts-sekstitallsfantasi om 2000-tallet, der alle farger er forvist og de hvite husene og syklene ser skjelvende og papirtynne ut i de flate, sort/hvite bildene.

Farger og følelser

Som alle barn har Jonas blitt plassert hos et vilkårlig foreldrepar, spilt av Katie Holmes og Alexander Skarsgaard, som aldri klarer å vri munnen overbevisende rundt de oppstyltede replikkene regimet og manusforfatteren legger i munnen på dem. Når han begynner i skole hos den forrige minnebevareren (Jeff Bridges), lærer han å oppleve både farger, følelser og det som verre er, og begynner å sette spørsmålstegn ved autoriteten til sjefen for eldrerådet (Meryl Streep).

Bildene endrer seg og får sakte mer farge ettersom Jonas får sans for det sanselige.

Ingen forklaringer

Dette bærer løfter om enkel forfølgelsesspenning, som for så vidt innfris. Men «The Giver» må stolpre seg gjennom noen ravende usannsynligheter og et brølende fravær av forklaringer på fenomener som behøver desperat å bli forklart.

Hvorfor må Jonas på død og liv komme seg over en magisk yttergrense et sted i ødemarken? Hvordan kan handlingens sentrale spedbarn på noen måte overleve alt det blir utsatt for?

Hvordan kan overvåkningskameraet fange det opp øyeblikkelig når Jonas bryter loven og berører barndomsvenninnen Fiona (Odeya Rush), men ikke fange opp noe av den andre subversive aktiviteten han driver med? Hvorfor minner de liflige tilbakeblikkene på jorda slik den var, mest om kitschy turistfilmer?

Det virker ikke som om noen har svarene, aller minst det de perplekse stjernen på rollelista. Det spørs om dette spesifikke framtidskollektivet står til å redde.