Anmeldelse: «The Green Inferno»

Eli Roths groteske kannibalsatire er årets hittil mest anbefalelsesverdige terningkast tre-film.

FILM: En av de mest beklagelige bieffektene av «found footage»-grøsserens framvekst, er at skrekksjangeren langt på vei har mistet sin satiriske og samfunnskritiske funksjon.Realisme er hittegodsskrekkens fremste mål hva gjelder miljø- og personskildringer, og bestrebelsene med å konstruere en troverdig virkelighet på lerretet går ofte på bekostning av ambisjonene om å si noe relevant om virkeligheten utenfor kinosalen.

Grotesk Men det finnes fortsatt filmskapere som holder de gamle idealene i hevd, og med «The Green Inferno» leverer «Hostel»-regissør Eli Roth en skrekkfilm som i dobbel forstand trekker veksler på sjangerens historie. Filmen henter sin tittel fra filmen-i-filmen fra Ruggero Deodatos «Cannibal Holocaust» fra 1980 (av mange regnet som den første found footage-skrekkfilmen), og hva gjelder tone og humor har den mye til felles med 90-tallets selvbevisste sjangerøvelser.

Plottet kretser rundt collegestudenten Justine (Lorenza Izzo), som sammen med en gruppe medstudenter reiser til Amazonas i et forsøk på å stanse ulovlig hogst av regnskogen og redde livsgrunnlaget til en indianerstamme som lever uten kontakt med den moderne verden. Planen deres går ut på å bruke sosiale medier som våpen og streame sin guerrillaaksjon til hele verden, men de oppglødde twitteraktivistene får raskt erfare at saken er en smule mer kompleks enn de har tatt høyde for. Blant annet viser det seg at indianerne de har bestemt seg for å redde både er blodtørstige kannibaler og ivrige tilhengere av kvinnelig kjønnslemlestelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sarkastisk «The Green Inferno» er en dypt sarkastisk og spektakulært grotesk film, og det at den nå får norsk kinodistribusjon snaut tre år etter premieren, er både et sunnhetstegn og en berikelse for den hjemlige filmoffentligheten. Samtidig er den også såpass full av platt dialog, dårlig skuespill og late manusgrep at den diskvalifiserer seg fra å omtales som «god» i ordets tradisjonelle betydning.

Denne altomfattende halvhjertetheten i konstruksjonen av plott og rollefigurer gjør at filmen hele veien står på nippet til å tippe over i det vekselvis frivillig og ufrivillig komiske, og til syvende og sist er det kun takket være de liberale dosene med grotesk og entusiastisk vold at man tar filmen på alvor. I Roths hender blir nemlig de overskridende elementene et effektivt virkemiddel for å kritisere den samme generasjonen som per definisjon er skrekkfilmsjangerens hovedmålgruppe.

Kritisk «The Green Inferno» er et satirisk portrett av en generasjon som ser verden gjennom sosiale medier — og alltid er parat til å støtte opp om enhver politisk bevegelse med en god sak og et velfungerende brukergrensesnitt — men hvis engasjement er like rastløst som det er uforpliktende. Roths kritikk er riktignok mer preget av avsmak enn av treffende analyser, og synes dessuten å propagandere for en avmektig kynisme som er karakteristisk for hans egen generasjon (X).

Like fullt er det vanskelig å ikke la seg sjarmere av hans brutale og gammelmannsgretne nedsabling av den oppvoksende generasjons nærsynte idealisme. Filmer som dette fungerer imidlertid bare når de slår an en nerve i samtiden, og lakmustesten er dermed om ungdomspublikummet filmen markedsføres mot er i besittelse av tilstrekkelige mengder selvironi til å verdsette dens krakilske kvaliteter.