Anmeldelse: «The Hateful Eight»

Quentin Tarantino gjør det meste riktig helt til han bestemmer seg for å drukne alt og alle i blod.

FILM: Det kunne ikke åpnet mer forlokkende eller mer uhellssvangert. I vidunderlig vidvinkel kommer en diligence kjørende gjennom snøen i Wyoming, mens Ennio Morricones spesialkomponerte strykermusikk er et smektende forvarsel om kulene som skal smelle og blodet som skal flyte.

Det fortsetter like bra. En dusørjeger, en tidligere nordstatsoffiser ved navn Marquis Warren (Samuel L. Jackson) trenger haik gjennom snøstormen, og må forhandle med kusken og med vognens passasjerer: En buldrende kollega med bakkenbarter (Kurt Russell) som er lenket til en sjaskete og sammenbitt kvinne (Jennifer Jason Leigh); han frakter henne til galgen i nærmeste by og er ikke vennlig stilt mot uvedkommende.

Krympende folketall
Drøftingene om hvem som kan komme til å true, hjelpe eller beskytte hvem er passelig barske, og hardner når en fjerde passasjer, en fersk sheriff med honningsmurt sørstatsdialekt, trenger hjelp — og desto mer når de fire stanser ved en øde landhandel og må forholde seg til de som har søkt tilflukt der: En aldrende general (Bruce Dern), en teatralsk brite (Tim Roth), en handlekraftig meksikaner (Demian Bichir) og en mystisk langlugg (Michael Madsen).

Hvor mange som er hva de gir seg ut for å være, er høyst usikkert, men den tallkyndige tilskuer vil raskt kunne slå fast at de er ni og ikke åtte i tallet. Ikke at det spiller noen stor rolle. Dette er Quentin Tarantinos film, og det tilsier at folketallet kommer til å krympe drastisk, før snarere enn siden.

Spaghettiwestern-hyllest
Quentin Tarantino, Hollywoods største vandrende filmleksikon og mest berømte tidligere videosjappeansatte, legger seg tettere og tettere på regissørene han beundret som tenåring. Inspirasjon har blitt til imitasjon. Denne gang er det Sergio Leone, westernsjangrens store vasall, som hylles. Særtrekkene fra Leones filmer — de ekstreme nærbildene, de poetiske landskapene betraktet fra ståstedet til en mørk silhuett, de lange blikkene før de brå skuddvekslingene — er alle å finne her.

Som alltid i Tarantino-filmer er rollene besatt med treffsikker teft. Det er som om det er et eller annet det bare er Tarantinos kamera som finner i ansiktene til Samuel L. Jackson og Kurt Russell, som gjør at man blir helt trollbundet av å se dem blåst opp på kjempelerretet. Og han er den eneste som noen gang har visst hva han skal gjøre med Michael Madsen, som også her utstråler et spesielt sammenkok av sårhet og sosiopati. Så er det ikke alle rollene som lever opp til sine egne profilbilder.

Verken Madsen eller Bichir får nok lys og luft til å vokse til minneverdige skikkelser. Og Tim Roths britiske posør er både underskrevet og overspilt.

Leone og Christie
Nesten hele dramaet skal foregå inne i den glisne landhandelen. Dette er noe av det som gjør «The Hateful Eight» til en underlig affære med pussige motsetninger. Det er en film som gjør et stort nummer av å ha en majestetisk 70 mm-versjon, som vises på kinoene som kan takle den slags — men er i praksis et tett kammerspill mer enn et episk drama. Utenom åpningsscenen er det nesten ingen av de panoramiske avstandsbildene som gjør de gamle 70 mm-filmene så overveldende. Leone-fernisset virker utvendig, som et blodrødt skall over det som i egentlig er en Agatha Christie-roman, en historie fra et lukket rom der det er om å gjøre å redusere ned til den største skurken.

Og etter to forrykkende timer kommer en skuffende siste tredjedel. «The Hateful Eight» bygges opp som et mysterium, en trykkoker som rommer en håndfull rasende aktører som har gode grunner til å være sinna. Det er mange interessante veier ut av denne situasjonen. Den minst interessante er å rive opp hagla og pumpe løs. Nedturen blir enda litt brattere når en setter «The Hateful Eight» opp mot det åpenbare forbildet: Sergio Leone.

Mangler det taktiske
I en av Leones mest berømte scener, den treveis skuddvekslingen på slutten av «Den gode, den onde og den grusomme», må de tre revolvermennene ta et avgjørende taktisk valg: Hver av dem kan skyte en av de to andre, og må vurdere hvem av de andre de må komme i forkjøpet, som er mest troende til å skyte nettopp dem. Leone seigpiner tilskueren i det som føles som et lite sekel, mens Morricones musikk stiger og stiger mot det uunngåelige klimakset.

Tarantinos skuddvekslinger mangler det samme, taktiske elementet, og dermed den samme spenningen. Forsøkene i å komplisere dem, er for det meste banale. Unntaket er konfrontasjonen mellom Samuel L. Jacksons hevnlystne oberst og Bruce Derns rasistiske hærfører med nok av svarte liv på samvittigheten. Fantasien om hevn er et gjennomgangstema i alle Tarantinos filmer. I de senere år har han latt det være en motor for fantasifulle og kontrafaktiske omskrivninger av verdenshistorien, og der de undertrykkede — kvinner i «Kill Bill», jøder i «Inglourious Basterds», slaver i «Django Unchained», får ta durabelig igjen for nedverdigelsen de har blitt påført.

Vedvarende raseri
«The Hateful Eight» spinner videre på sistnevnte, og på en mer interessant måte: Her er det etterdønningene fra den amerikanske borgerkrigen som skaper det vedvarende raseriet, med tapere som på ingen måte har tenkt å forandre seg selv om de har tapt, og seierherrer som fremdeles får de andres forakt i ansiktet hele tiden — til de tar igjen ved å bruke den samme forakten mot de foraktelige. Rasismen gjøres til noe du selv snubler i, og stuper rett inn i ditt eget endelikt.

Det er en fascinerende duell med Dern og Jackson i toppform, selv om det er verd å bemerke at utfordringsspillet mellom dem minner sterkt minner sterkt om noe Tarantino har skrevet før: Den livsfarlige replikkvekslingen mellom Dennis Hopper og Christopher Walken i «True Romance».

Ønsket orgie
«The Hateful Eight» er full av kvaliteter, men ikke helt gjennomført. Den ligner både på Leone og Christie, men mangler det beste fra begge. Quentin Tarantino er en analytisk mann som litt for ofte gir etter for sine mest primitive instinkter. Det skjer også her, og det er grunnen til at det tredje avsnittet både er det mest actionfylte og det kjedeligste. Men for de mange tusen, eller millioner, som elsker ham nettopp for dette, vil «The Hateful Eight» være nettopp orgien de ønsker seg.