Anmeldelse: «The Hunger Games: Mockingjay Part 2»

Den siste «Hunger Games»-filmen er en lang og uforløst avslutning på 10-tallets mest interessante blockbusterføljetong.

FILM: Helt siden Francis Lawrence kom inn som regissør av andrefilmen «Catching Fire» har «Hunger Games»-serien konsekvent vært den mest interessante og utbytterike av de amerikanske blockbusterfranchisene.

Etter den skuffende førstefilmen har serien utviklet seg til en intelligent diskusjon av mediefortellingens rolle i moderne krigføring, og selv om Lawrence verken er noen stor actionregissør eller stilist har filmene jevnt over både vært spennende og sett bra ut.

Nyansert I «Mockingjay Part 2» er det duket for det endelige oppgjøret mellom den kyniske president Snow (Donald Sutherland) og opprørerne under ledelse av Katniss Everdeen (Jennifer Lawrence) og eksilpresident Coin (Julianne Moore). Dypest sett er «Hunger Games»-filmene historien om en modig ung kvinne som tar opp kampen mot et undertrykkende regime, og gradvis innser at godt og ondt er relative størrelser, og at det er umulig å komme seg gjennom en krig med både livet og den moralske suvereniteten i behold.

Etter hvert som opprørerne har nærmet seg Snow-regimets høyborg har det blitt stadig mindre forskjell på de stridende partenes metoder, og den Katniss vi møter i den fjerde og siste filmen er så desillusjonert at verken hun eller publikum har noen klar idé om hvilke idealer hun slåss for.

Opprørerne i «Hunger Games» er desperate geriljakrigere som kjemper mot et autoritært regime, og mens Snow og hans apparat fremstilles som karikerte i sin dekadente kynisme, kompliseres bildet av at opprørsstyrkene har klare paralleller til både IRA og IS.

Intelligent I moderne blockbusterfilmer er hovedpersonen ofte utpekt til å spille rollen som protagonist før hun i det hele tatt rekker å fatte en eneste beslutning, og «Hunger Games»-filmene tematiserer dette fenomenet ved å operere med to stykk Katniss Everdeen.

For ved siden av den handlekraftige og modige, men også usikre og sårbare unge kvinnen som er publikums øyne og ører, møter vi mediepersonligheten Katniss som styres av opprørernes propagandapparat.

I løpet av de fire filmene forvandles Katniss til en marionett som trekkes hit og dit av krefter med motstridende agendaer, og det er ikke før hun lærer å forstå sin egen rolle som en samlende - men ikke nødvendigvis mektig - skikkelse at hun makter å ta kontroll over sin egen skjebne. Katniss er ingen frelser, men hun spiller rollen bedre enn noen andre.

Kompleks «Mockingjay Part 2» er den svakeste av de tre «Hunger Games»-filmene Lawrence har regissert. Den er minst tjue minutter for lang, og mangler minneverdige sekvenser på linje med dem man finner i «Catching Fire» og «Mockingjay 1».

Hvis man ikke har fulgt med fra starten av er den bortimot ugjennomtrengelig, og den lykkelige slutten (spoiler) fremstår som påklistret.

Men på tross av at de nærmest utelukkende er satt sammen av klisjeer og billige triks, utgjør Lawrence' tre «Hunger Games»-filmer en genuint interessant science fiction-fortelling. I våre dager er det ytterst sjelden amerikanske storfilmer presenterer et slikt nivå av moralsk kompleksitet, og hva gjelder blockbusterføljetonger basert på ungdomsromaner og med budsjetter i hundremillionersklassen er det bortimot uhørt.