SENSUR: På grunn av urimelige fotorestriksjoner, må du ta til takke med et mobilfoto fra The Last Shadow Puppets konsert på Øya 2016. Foto: privat.
SENSUR: På grunn av urimelige fotorestriksjoner, må du ta til takke med et mobilfoto fra The Last Shadow Puppets konsert på Øya 2016. Foto: privat.Vis mer

Anmeldelse: The Last Shadow Puppets på Øyafestivalen

Freidig rocketeater.

KONSERT: Alex Turner og Miles Kane leker ikke festivalkonsert. Eller?

Freidig rocketeater

4 1 6
Hvor:

Amfiet, Øyafestivalen

Tilskuere:

ca. 1000

«Underholdende, men med ironisk distanse»
Se alle anmeldelser

To minutter før planlagt tid trår en strykerkvartett til på Øyafestivalens største scene. Etter det dramatiske anslaget stiger kællene selv inn på scenen: Turner, vokalist og tenåringsikon i Arctic Monkeys, er iført slengbukser og John Lennon-briller, mens hans makker fra The Rascals er sobrere antrukket.

Hele oppsynet står i stil med tonen på deres to album som The Last Shadow Puppets. Dette er nemlig symfonisk rock som leker med tanken om en verden som har stått stille siden ‘72. En hyllest til popmusikkens klassiske tidsalder, om du vil.

Det bærer naturligvis også med seg masse rom for freidig rocketeater, med Father John Mistys spøkelse hengende over dem.

«Come on Oslo, you sex machines,» spytter Turner med et kokett kast på hoftene, og sparker med det konserten i gang. Med fullt band i ryggen – da snakker vi også to bortgjemte rytmegitarister og en fyr satt til å utelukkende vifte med en tamburin – ledsager de oss gjennom solide tapninger av kutt som «The Age of the Understatement» og «Used to Be My Girl».

Der Kane flørter med å gå helt bananas under «Bad Habits», befinner Turner seg i en keitete Messias-positur etter endt «Miracle Aligner». Pjattet deres mellom – og, i tilfellet «Bad Habits», under – låtene grenser ofte mot det absurde, og iblant føles det litt som om publikum er utelatt fra en internvits.

Det er rett og slett vanskelig å vite om The Last Shadow Puppets faktisk har det gøy eller er «taking the piss», for å låne et uttrykk fra hjemlandet deres. Så selv om konserten er underholdende, sørger den ulmende ironiske distansen på scenen for at settet aldri klarer å komme helt under huden.

Vel, ett unntak er det riktignok.

Om det er ment som et spøkefullt påfunn eller ei: Deres glimrende tapning av David Bowies «Moonage Daydream», med svulmende strykere og gitarsolo og det hele, er imidlertid noe enhver kan enes om.

Festivaldagens første etappe kunne vært langt verre.

Live-published photos and videos via Shootitlive