Anmeldelse: «The Little Death»

Fetisjkomedien som er uforløst på mer enn én måte.

FILM: «The Little Death» er en australsk dramakomedie med en tittel hentet fra et, så klart, fransk uttrykk for seksualitetens toppunkt. Det handler om noe som egentlig er et ypperlig utgangspunkt både for nerveblottende humor og frustrerte tårer: Den delen av seksualiteten som lever helt uavhengig av hvem man lever den ut sammen med.

I samme bydel bor fem par, der én eller begge partene har en fetisj som de strever med å inkorporere i sexlivet med den andre. Hvor glade de enn er i hverandre, er det en side av det de ønsker seg seksuelt som både er spesifikt og inkompatibelt.

Allerede mellom paret som presenteres først, Maeve (Bojana Novakovic) og Paul (regissør og manusforfatteren Josh Lawson), begynner «Haisommer»-fiolinene å skjære inni hodet på den som ser på idet Maeve biter seg i leppa og forteller kjæresten at hun har en voldtektsfantasi - og ber ham hjelpe henne å leve den ut, og slik at hun ikke skjønner at det er ham. Det er, for å si det pent, vanskelig å se for seg hvordan dette ikke skal gå galt på en eller annen måte.

Tenner på tårer
Litt lenger ned i gata får Richard (Patrick Brammall) vite at faren er død, og bare minutter etterpå oppdager kjæresten Rowena (Kate Box) at hun tenner på kjærestens tårer. I motsetning til Maeve synes hun ikke dette er noe hun kan si, men det er heller ikke noe hun klarer å glemme, eller slutte å lengte etter - av mer enn én årsak. Lawsons kanskje sterkeste side er fingerspissfølelsen for hva noen gjør når de prøver å få noen til å gi dem noe de desperat ønsker seg, men ikke kan be om.

Det mest interessante ved «The Little Death» er ikke fetisjene som sådan, men hvordan de får fetisjistene til å handle - og hva dette antyder om dem, og forholdet de er i. Én av historiene utarter raskt til rå manipulasjoner, der den ene parten narrer den andre grovt for å få utløp for egne lyster, riktignok motivert av noe annet og mer enn kortsiktig nytelse. Her og andre steder merkes krusningene i noen fascinerende understrømmer. Men så blir det med antydningene. Ingen av historiene er helt forløste, ingen av dem er hva som kan kalles genuint festlige.

Kleint
Samtlige utfolder seg under mørke skyer av usannsynligheter: Rettvinklede svinger i plottet som synes å være lagt inn bare for at historien skal kunne utvikle seg, ikke fordi det virker som noe noen kunne gjort eller sagt. Og det skal strengt tatt litt til, med tanke på hvor mye rart folk gjør og sier når det er sex det dreier seg om. Skuespillerne er godslig med på alt og gir seg hen til de kleineste, krasseste konfrontasjoner uten å miste minen av hverdag. Men de må få oppføre seg som folk, og dét er det de ikke får lov til, i avgjørende øyeblikk.