Anmeldelse: «The Longest Ride»

En uspiselig og aggressivt banal film om at alt ordner seg for vakre, hvite amerikanere som lar seg styre av følelsene sine.

FILM: Som filmanmelder får man sjelden mer positiv respons enn når man begår en krass, velartikulert slakt. Og når man har holdt på en stund, er det derfor lett å se på slakt som noe lettvint og billig; å skrive en balansert tekst er tross alt vanskeligere enn å stable ondsinnede adjektiver oppå hverandre som et tårn av rettskaffen fordømmelse.

Slaktverdig Og samtidig ser man jevnlig filmer som ikke fortjener annet. «The Longest Ride» er ikke fullstendig blottet for kvaliteter, men dens klamme, sentimentale feiring av amerikansk middelklasseselvtilfredshet er både uspiselig og grotesk — og attpåtil utstyrt med en tittel som formelig ber om å bli gjenstand for billige ordvitser.

Manuset er basert på en roman av Nicholas Sparks — det hvite, middelaldrende USAs svar på Maria Gripe — og forteller historien om en rodeorytter og en kunsthistoriestudent som forelsker seg ved første blikk, men som likevel ser ut til ikke å få hverandre. Heldigvis får de servert noen skjellsettende livserfaringer av en gammel mann de redder ut av et brennende bilvrak, og vips så er ikke dikotomiene by/land og kunst/idrett så uoverkommelige likevel.

Parodisk Filmatisk sett er «The Longest Ride» nærmest aggressivt middelmådig i sin duse, visjonsløse tv-estetikk, og selv om manuset legger opp til en iherdig objektivisering av hovedrolleinnehaver Scott Eastwoods kropp, er det hele veien de fyldige, bevrende leppene til hans motspiller Britt Robertson som er i fokus.

Det nærmeste man kommer originalitet er sammenstillingen av en knallhard fetisjering av kritthvit sørstatsjarm i rammefortellingen og skildringen av en jødisk romanse fra 40-tallet i tilbakeblikkene. Dette er riktignok mer kuriøst enn virkelig interessant, men i denne sammenhengen er det det nærmeste man kommer inspirasjon.

«The Longest Ride» bygger på et manus av typen det ikke er he-elt utenkelig at kan være komponert av et dataprogram, og moralen er at alt ordner seg for vakre mennesker som lar seg styre av følelsene sine. Om den ikke var fullstendig blottet for humor, ville det vært nærliggende å tolke den som satire.