Anmeldelse: «The Man from U.N.C.L.E.»

Anspent eleganse

FILM: Åh, den gamle tiden. Nærmere bestemt sekstitallet. Da en spion kunne være spion, med færre berøringsskjermer og bedre solbriller enn nå til dags. Da fienden uavvendelig var russer og hemmelige avtaler måtte gjøres gjennom beige klumpetelefoners krølleledninger fra luksushotellrom til luksushotellrom.

«The Man from U.N.C.L.E.» er basert på tv-serien med samme navn, som delvis var skapt av James Bond-pappa Ian Fleming, og legger an på å appellere til alle som savner den henslengte handlekraften til Steve McQueen og Sean Connery fra den gang da. Så har det seg slik at den særegne karismaen til McQueen og Connery, som så mange av kodens ressurser, er begrenset og ikke kan fås på bestilling.

Døsig soul
Lenge er dette likevel raus retromoro. Biler med runde linjer raser gjennom et stilisert Berlin. Napoleon Solo, amerikansk spion (Henry Cavill) og Illja Kuryakin, sovjetisk ditto (Armie Hammer), kjemper om å sikre datteren til en forsvunnet tysk atomforsker (Alicia Vikander) for sin side.

Ikke lenge etter blir de to tvunget inn i et knurrende samarbeid, for å hindre forskerens verk i å havne på gammelnazistiske hender. Dette setter i gang en søt rekke romavlyttinger, gentlemanstyverier og biljakter, med døsig soul slurrende i bakgrunnen og kvikke replikkvekslinger foran.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skjønt, kanskje er de ikke så kvikke som de prøver å gi inntrykk av. Under den utstudert riktige overflaten klarer nemlig ikke «The Man from U.N.C.L.E.» å skjule at den prøver litt for hardt. Replikkvekslingene er akkurat så innbitt tøysete, klærne og øredobbene så nervøst perfekte, at det sniker seg inn en liten stivhet. Filmen er så iherdig avslappet at den blir anspent.

Elegant Grant
Det virker også som om det er det viktigste trekkene ved hovedrollene at de skal passe inn i interiøret. Det vil si, Armie Hammer, en vittig og vakker skuespiller som har hatt litt uflaks med prosjektene han har sagt ja til, gir en viss, kantete sjarm til kraftkaren Kurjakin. Henry Cavill, sist sett som en svært lite super Supermann, har fullkomne trekk, utsøkt dress og dårelokken på plass.

Men det er et pregløst flinkispreg over ham som gjør at han aldri blir overbevisende som øyeglimtende forfører. Og både Hammer og Cavill synes å krympe når Hugh Grant feier åndsfraværende inn i rommet, og begynner å mumle om stridshoder og kald krig som om han vurderer å bestille en kopp te til.

Det er Grant, ikke de yngre adonisene, som har med seg den nødvendige elegansen inn i «The Man from U.N.C.L.E.», rett og slett fordi han ser ut som om han egentlig ikke bryr seg en flekk.

Gyllen underholdning
Dette er behagelig, sommergyllen underholdning, i glødende oransje og klart himmelblått. Regissør Guy Ritchie, som markerte seg som leken actioninnovatør med «Lock, Stock and Two Smoking Barrels» og «Snatch», har hatt noen uheldige, om enn svært innbringende, turer innom de stressende, nye Sherlock Holmes-filmene.

Her gjør han heroiske anstrengelser for å tøyle sin egen hang til gimmicker med ren og fin historiefortelling, og nøyer seg med små, tøysete spasmer som kler den florlette affæren godt.

«The Man from U.N.C.L. E» er en drøm om en verden bestående av luksushoteller, veddeløpsbaner og hemmelige bunkere, om håndgripelig glamour og farer som aldri egentlig er farlige. Og de er egentlig ganske deilige.