TENKT HAVRIKE: Regissøren ser for seg å ferdes på havet i en annen verden, i dokumentaren «The Pearl Button».
TENKT HAVRIKE: Regissøren ser for seg å ferdes på havet i en annen verden, i dokumentaren «The Pearl Button».Vis mer

Anmeldelse: «The Pearl Button»

Poetisk og springende. Unnskyld, flytende.

FILM: For det meste er det riktig så givende å leke assosiasjonsleken sammen med den chilenske Patricio Guzmán. Dokumentaren «The Pearl Button» er et tankekart av tusen små bekker, der han tar utgangspunkt noe så fundamentalt som vann og bruker det for å fortelle en historie både om jordkloden og om hjørnet av den som heter Chile.

Guzmán er en undrende og poetisk anlagt regissør. Han liker å peke på linjer og bare la dem ligge der og dirre, uten å trekke noen konklusjoner, som når kameraet hans henger ved en vannperle fanget inne i en stein, eller de enorme, enøyde antennene som er vendt mot verdensrommet, for å finne ut om det kan finnes en planet som ligner på vår, i den forstand at den har vann.

Ømt portrett
Mest vektig føles prosjektet når Guzmán knytter elvene og havet til Chiles ofte blodige historie. Han tegner opp et ømt portrett av den sterkt reduserte urbefolkningen, som levde tett på skog og hav, men som ikke hadde forutsetninger for å kunne kjempe i mot når moderniseringen valset over landet og koloniserende myndigheter utstedte skuddpremie på dem. Fotografiene av ranke menn og kvinner med hvite linjer malt i gåtefulle og meningstunge mønstre på de nakne kroppene, gjør inntrykk når man vet at man ser på en måte å leve på som ble presset ut.

Urytmisk
Det samme gjør betraktningene om hvordan havet utenfor den chilenske kysten også er en massegrav, etter at militærdiktaturet som styrte i sytten år hadde for vane å kvitte seg med likene av mostanderne sine ved å binde dem til jernbaneskinner og kaste dem ut av helikoptre.

Guzmáns hav slår jevnt, men filmen hans finner ikke helt samme rytme. Han dveler lenge ved konkrete eksperimenter, som å lage et kunstverk basert på Chiles kystlinje. Iblant er motviljen mot tydelige konklusjoner hans verste fiende: Betraktninger og bilder kastes opp i luften og blir værende der, uten at regissøren lykkes i å få frem hvorfor han synes det han gjør er viktig. Havets potensial til å romme nesten enhver betydning kommer klart frem, men iblant kunne betydningene vært en runde i blyantspisseren.