Anmeldelse: «The Revenant»

Oscar-favoritten «The Revenant» er den mest guttete filmen du vil få se på norske kinoer i år.

FILM: Alejandro González Iñárritu er ikke i filmbransjen, han er i mesterverksbransjen. Han lager en type film som ikke kan regnes som vellykket om de ikke belønnes med stående trampeklapp og et lasteplan fullt av Oscar-statuetter, og med fjorårets «Birdman» og den premiereklare «The Revenant» har han tilsynelatende funnet en vinneroppskrift i form av store, lange og visuelt interessante filmer som kretser rundt maskuline klisjeer det er vanskelig å vite om man skal på alvor.

Villmarksliv «The Revenant» utspiller seg i 1823, og handler om en gruppe pelsjegere som blir angrepet av en flokk indianere mens de er ute på fangst i det som i dag er North Dakota. Jaktlaget mister flesteparten av sine menn, og under ledelse av kaptein Andrew Henry (Domhnall Gleeson) flykter de gjenlevende hals over hode tilbake i retning av fortet som er amerikanernes hovedkvarter i regionen.

På veien tilbake blir sporfinneren Hugh Glass (Leonardo DiCaprio) livstruende skadet når han angripes av en bjørn, og Henry lover den tvilsomme John Fitzgerald (Tom Hardy) en klekkelig sum for å ta seg av ham mens resten av gruppa kommer seg hjem. Så snart de andre jegerne er borte bryter imidlertid Fitzgerald sitt løfte, og etterlater den maltrakterte Glass alene i villmarka. Men den hevnlystne sporfinneren nekter å dø, og resten av filmen går med på å se ham slepe seg tilbake til fortet for å ta livet av sin svikefulle kollega.

Dataspill «The Revenant» er en klassisk hevnhistorie, men den beveger seg så langsomt og kommuniserer såpass overtydelig at det er vanskelig å opprettholde noen rettskaffen harme på hovedpersonens vegne. Titt og ofte faller man rett og slett ut av handlingen, og blir sittende og betrakte Emmanuel Lubezkis forbløffende foto. Det er ingen overdrivelse å si at Lubezki bærer «The Revenant» på sine skuldre, for hans glassklare bilder og vektløse kamera byr på en visuell opplevelse som spenner fra storslått naturfoto til dataspillinspirerte kampscener som skaper en opplevelse av fysisk rom de færreste 3D-filmer er i nærheten av.

Disse imponerende visuelle grepene makter dog aldri å dekke over det faktum at «The Revenant»s grunnleggende konfliktbilde er såpass karikert at filmen langt på vei blir uinteressant på et moralsk og psykologisk plan. Iñárritu reduserer Glass' indre og ytre kamp til et spørsmål om å være fysisk kapabel til å drepe sin fiende, hvilket gjør det vanskelig å la seg rive med av de mange prøvelsene han utsettes for.

Hevn Det er i det hele tatt noe klamt og gutteaktig over «The Revenant» der den beveger seg fra dataspillestetikk via villmarksliv- og overlevelsespornografi til den mest krampemaskuline tematikken som tenkes kan: hevn og ære. Publikum tillates aldri å tvile på hva som er rett og galt, og på tross av DiCaprio og Hardys iherdige anstrengelser er det vanskelig å la seg engasjere av den emosjonelle manipulasjonen.

I motsetning til «Birdman» er ikke «The Revenant» i besittelse av noen humoristisk sans som gjør det mulig å lese noen ironi inn i dens pompøse betraktninger om maskulinitet, overlevelse og vestlig sivilisasjon. Dermed har man valget mellom å enten ta dens banaliteter på fullt alvor eller innta en mer distansert holdning, og ganske nyte filmen som en storslagen milepæl innen digitalt filmfoto.