Anmeldelse: «The Visit»

Grøsseren «The Visit» er et saltsøtt tilskudd til M. Night Shyamalans tomme twistpose: Verdt et besøk — og et fluktforsøk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FILM: «We?re looking for visual tension», sier storesøster til lillebror, som selvfilmer sitt første besøk hos besteforeldrene, hvor smil, Yatzy og bakende gjestmildhet er et tynt ferniss over skjul, brønn og kjeller. Tenåringssøsknenes visuelle spenningssøken deles av filmskaper Shyamalan, som mestrer sjokkeffekten i filmklippets stikk, der sammenstillingen av ulike innstillinger kan løfte kroppshår. Og med et gjenfunnet fortellerteknisk duktriks skaper semicomebackchilleren «The Visit» gradvis gode grøss. Bø!Neida.Joda.

Spille luftbender Mange har sett en døende karriere hos Shyamalan, som i «Den sjette sansen» (1999) overlistet tilskuerblikket gjennom et barns øyne, og med mesterlige manipulasjoner i «The Village» (2004) ble filmfortelleren man kunne stole på å ikke stole på. Men stegvis tømtes twistposen, og Oscar- nominasjoner ble heller Razzie-nominasjoner for kalkuner som økoselvmordsplatteranfallet «The Happening» (2008), med en plantepratende Mark Wahlberg; den Zen-kapitalistiske kitsjfantasien «The Last Airbender» (2010), og Will og Jaden Smith-scifi-fadesen «After Earth» (2013). Karrierens bermudatriangel tangerte svadaen i «Wide Awake» (1998), om en ung gutts søken etter gud.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.