Anmeldelse: Thundercat på Øyafestivalen

Hvem trenger egentlig en gitarist, uansett?

Det er som regel en egen type person som velger å dedikere livet sitt til bass, I andre siden av skalaen fra den langt mer oppmerksomhetssyke og kvinnesjarmerende sologitaren. Disse kompets helter, som stødig bærer en låt videre, mens deres seksstringede kolleger tar over scenen med egoistiske utskeielser.

Thundercat

5 1 6
Hvor:

Hagen, Øyafestivalen

Tilskuere:

ca. 1200

«Basstung improvisasjons-bonanza»
Se alle anmeldelser

Enhver som har sett Stephen «Thundercat» Bruner på scenen som en del av Suicidal Tendencies vet derimot at bass på ingen måte trenger å være anonymt, og at regler om bruken av det fire-strengede instrumentet både er til for å bøyes og brytes.

Bruner holder seg nemlig langt unna normalen. Hans utvalgte «weapon of choice» - en massiv Ibanez med hulrom og ikke fire, ikke fem, men seks strenger - etterlater liten tvil om hvem som bestemmer når 31-åringen inntar Hagen sammen med sitt to mann store band (keys + trommer) og nydelige «Song For The Dead».

«It’s good to be here,» forteller han oss overbevisende, til tross for de grå og triste rammene som preger Øya denne fredagen.

Sammen er de tre på scenen perfeksjonerte, men samtidig så langt fra flinkis du kan komme. Thundercat selv er heller selve definisjonen av cool der han står og fyrer av intrikate spor på rad og rekke, toppet av sine mange utfordrende soloer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Såpass utfordrende at det midtveis i « Lone Wolf and Cub» blir for meget for enkelte, som heller spaserer videre til en mindre krevende forestilling.

«It’s getting hot up here,» forteller hovedpersonen selv, og tar både av sin ikoniske varsity-jakke og hatt (ingen indianerpynt i kveld dessverre). Deretter er det bare lukke øynene og la seg bli tatt med inn i «Where The Giants Roam / Field of the Nephilim», hvor Thundercat etterhvert forsvinner dypt inn i elleville improvisasjoner.

«Heartbreaks + Setbacks» kommer som et etterlengtet pusterom for de som fram til nå ikke helt har visst hvor man skal gjøre av hverken hodenikk eller rockefot. Det samme gjelder selvfølgelig også Kendrick Lamar sin Thundercat-assisterte «Complexion» (fra «Too Pimp a Butterfly»), som både åpner og ender med drypp fra Flying Lotus-samarbeidet «Mmhmm».

Konsertens store høydepunkt er likevel - og langt fra overraskende - fantastiske «Them Changes», som publikum følger opp med et tilfreds brøl. Fjorårets beste låt uansett sjanger ifølge noen, og den høres ikke akkurat noe dårligere ut live, for å si det sånn.

«Lotus and the Jondy» introduseres morsomt med Thundercats egen tolkning av en temalåt fra TV-serien «Adventure Time», før vi får en siste mulighet til å riste det vi fikk av mamma med funkeksplosjonen «Oh Sheit it's X».

Og når linjene «I just wanna party, you should be here with me» strømmer ut fra scenen på repeat, er det umulig å ikke tenke på stakkarene som forlot konserten altfor tidlig. Tålmodighet er som kjent en dyd.