FOTOKONTRAKT: Bildet av Stephen Stills, Graham Nash og David Crosby er fra Roma for noen dager siden, da avisene i går ble forelagt en fotokontrakt som ikke kunne aksepteres. Foto: NTB Scanpix
FOTOKONTRAKT: Bildet av Stephen Stills, Graham Nash og David Crosby er fra Roma for noen dager siden, da avisene i går ble forelagt en fotokontrakt som ikke kunne aksepteres. Foto: NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse: To rustne herrer - og Graham Nash

Crosby, Stills & Nash avsluttet årets turné i Oslo Spektrum. Like greit, det.

KONSERT: Tittelen gir ikke et helt riktig bilde av konserten i går kveld. Graham Nash (73) kom fra den med æren i behold, men David Crosby (74) og særlig Stephen Stills (70) sleit med dagsformen.

Sologitarist Stills Sistnevnte insisterer på å spille elgitar, sjøl om bandet har en mye bedre sologitarist i tidligere Springsteen-gitarist m.m., briten Shane Fontayne. Og at ikke hans glansnummer «Love The One You're With» kommer, er også et lite mysterium.

Stemmen til Stills er like rusten som en gammel amerikansk holk, mens David Crosby alltid vinner salen fordi han synger «Almost Cut My Hair» like bra som før.

Reddende Nash Solostoffet er det verre med, men det er her Nash kommer inn og redder noe av showet. Jeg skulle gjerne hørt bare ham - men da på en liten klubb med lyd som ikke buldrer hver gang bandet går fra akustisk til elektrisk.

Eller, forresten, Crosby & Nash har turnert mye sammen, og står for de fineste øyeblikkene.

Supergruppe Grinete, nå? Ja, det var forventninger til konserten.

De tre herrene på scenen spiller vitterlig soundtracket til Woodstock-generasjonens liv, med eller uten Neil Young (som var med på Woodstock og albumet «Déjà Vu»). Med bakgrunn fra The Byrds, Buffalo Springfield og The Hollies startet de en av rockens første supergrupper. Det sjøltitulerte debutalbumet fra 1969 er en søyle i musikkhistorien, men trioen er ikke fullt så super nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Artistene må slutte å komme her og tro at det er nok å stille på scenen og spille låtene sine. De må gi litt av seg sjøl, også.

Respektable versjoner Jo da, konserten har sine andre øyeblikk også. Harmoniene sitter til dels bra, og vi får respektable versjoner av låter som «Marrakech Express», «Military Madness» og countrysviska «Teach Your Children», men også lange trøttende gitarpartier med en rufsete Stills og nye sololåter som ikke hever noen øyenbryn (de sier de har over 30 av dem). Ja, bortsett fra Nash, da, som kan by på «Myself At Last».

Morsom Crosby Det er ingen som forventer et sceneshow av disse tre aldrende herrene - og bandet på fem. Tvert imot står de rett opp og ned, og det skjer ikke stort. Likevel hadde det gjort seg med en storskjerm eller to, for avstanden blir stor - og ikke bare visuelt.

Trioen virker noe tafatte, og det smitter over på publikum.

Høflig respons Responsen er lenge bare høflig, mens den tar seg opp mot slutten. Det sies knapt et ord mellom sangene før pausen(!), men de må ha fått i seg noe. Praten tar seg opp, og kjølig distanse blir til varme og anslag av nærhet.

Det er Nash igjen. Han framstår som den kloke stemmen, som blant annet hyller den norske nobelpriskomiteens valg av den tunisiske kvartetten som fredsprisvinnere. Han har fortsatt tro på at sanger kan forandre verden: We can change the world, synger han i påfølgende «Chicago».

Hyller damene Og Crosby? Han hyller de norske damene og er generelt ganske morsom når det kommer til stykket. Men ikke morsom nok.