Anmeldelse: «Trainwreck»

Årets mest imøtesette komedie er bedre på alvor enn humor.

FILM: Med sketsjeprogrammet «Inside Amy Schumer» har komikeren Amy Schumer siste åra markert seg som den amerikanske underholdningsverdenens mest treffsikre og toneangivende feministiske kommentator. Og når hun nå både spiller hovedrollen og står bak manuset til Judd Apatows nye film er forventningene naturlig nok høye.

Feministisk
I «Trainwreck» spiller Schumer en promiskuøs og drikkfeldig journalist som har mye til felles med karikerte versjonen av seg selv hun bruker som utgangspunkt for stand up og sketsjer. Filmens Amy arbeider for et manneblad av den ondsinnede og kvinneforaktende sorten, og jobben passer hennes utsvevende livsstil som hånd i hanske. Men når hun utvikler romantiske følelser for et av sine intervjuobjekter tvinges hun til å revurdere sitt syn på både det ene og det andre.

I kirurgen Aaron (Bill Hader) møter Amy for første gang en mann som makter å bryte gjennom rustningen av kynisme hun bruker for å beskytte seg selv mot sine egne følelser. Helt siden foreldrene skilte lag da hun var barn har Amy sett på forhold som forbruksvare, og hun har aldri tilbrakt nok tid med noen til å virkelig bli glad i dem. Og selv om den sympatiske Aaron ønsker et tradisjonelt parforhold, er Amy på ingen måte klar for et liv som monogam legefrue.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tradisjonell
Hva gjelder plott og tematikk ligger «Trainwreck» tett opp til Apatows egen «Knocked Up», hvor den slaskete og forpliktelsessky hovedpersonen blir reddet av familielivets saliggjørende kraft. Det finnes mange måter å leve livet sitt på, men Apatow synes hellig overbevist om at et tradisjonelt familieliv er den beste, og han er ikke redd for å gi uttrykk for det. Og siden «Trainwreck» har en kvinnelig hovedrolle har filmen derfor blitt kritisert som et klassisk patriarkalsk forsøk på å diktere rammene for kvinners seksuelle utfoldelse.

Men selv om det er god grunn til å kritisere «Trainwreck»s klamme omfavnelse av tradisjonelle middelklasseverdier, er det urimelig å stemple den som antifeministisk. I en scene hvor paret er på basketballkamp, kommenterer Amy sarkastisk at de lettkledde heiagjenglederne kommer til å frata kvinner stemmeretten. Og i denne kommentaren ligger nøkkelen til Schumers kjønnspolitiske strategi: Det finnes ikke én riktig måte å være feminist på, og den beste måten film, tv og annen underholdning kan bidra til den feministiske diskursen er ikke ved å skape konsensus, men ved å hele tiden bringe nye og utfordrende problemstillinger på banen.

Sentimental
Selv om den er langt mindre treffsikker enn Schumers tv-serie, er «Trainwreck» utvilsomt viktig som et utgangspunkt for feministisk debatt, men som filmfortelling har den flere åpenbare svakheter. Noen av disse svakhetene bunner i kulturforskjeller — de mange og lange scenene med amerikanske idrettspersonligheter fungerer ikke særlig godt i norske kinosaler — mens andre — som sentimentaliteten og den løse strukturen — er typiske for Apatow som regissør.

I motsetning til de fleste amerikanske komedier som når norske kinoer, er «Trainwreck» en film som virkelig vil noe med historien den forteller. Problemet er bare at det er langt mellom hver latter. For mens historien om forholdet mellom Amy og Aaron byr på øyeblikk av genuint gripende drama, inneholder ikke filmen nok gode vitser til å la Schumer og Apatow slippe unna med de mer banale aspektene av sitt konvensjonelle romantisk komedie-plott.