BLUESALBUM: Eric Clapton (71) holder seg i bluesen, men vår anmelder savner energi og trøkk. Foto: AP / NTB Scanpix
BLUESALBUM: Eric Clapton (71) holder seg i bluesen, men vår anmelder savner energi og trøkk. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse: Uspennende fra Clapton

Studioalbum nummer 23 fra «gitarguden» er slappe greier.

ALBUM: Eric Clapton har et evig kjærlighetsforhold til bluesen og vender stadig tilbake til den - de siste åra oftere enn i den mest aktive pop-perioden.

Egne låter og covere
«I Still Do» er også et bluesalbum, om ikke akkurat «hardcore». Det er et «hyggealbum», for øvrig med cover malt av Sir Peter Plake - som også sto bak det berømte omslaget til Beatles-albumet «Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band».

De tolv låtene er en miks av eget materiale (to ganske uinteressante spor), låter signert bluespionerer som Robert Johnson, Skip James og Leroy Carr (alle født i starten på 1900-tallet), en cover av Bob Dylan («I Dreamed I Saw St. Augustine») og to signert hans gamle venn og samarbeidspartner J.J. Cale («Can't Let You Do It» er et ekko av Clapton/Cale-albumet «The Road To Escondido» fra 2006, sjøl om avdøde Cale ikke er med).  

Hyllest Claptons forrige album var for øvrig doble «The Breeze: An Appreciation of J.J. Cale» (2014), der Clapton og hans gjester tolker sanger av mentoren.

«I Still Do» er i Cales tilbakelente ånd. Han slutter aldri å hylle Cale, men her har han kanskje dratt det litt vel langt i den retningen.

Glyn Johns

Utgangspunktet burde være perfekt: Clapton med samme produsent som på 39 år gamle «Slowhand» (albumet med Clapton-sviska «Wonderful Tonight»). Glyn Johns har en lang og imponerende merittliste, og musikerne er også plukket fra øverste hylle.

Men til ham å være, er produksjonen nesten irriterende ordinær, slapp og lite kreativ.

Ett tempo
Albumet åpner med seig og sløy blues, Leroy Carrs «Alabama Woman Blues».

«I Still Do»

Eric Clapton

3 1 6
Plateselskap:

Bushbranch / Polydor / Universal

Se alle anmeldelser

Det er helt greit med litt tung bakpåblues, men så viser det seg at denne stemningen holder hele albumet gjennom. Det går stort sett i ett tempo, slow som i slowhand, og det blir fort ganske kjedelig.

Hvor er energien og trøkket?

Repeterende

Nå er det gjerne også sånn at bluesen fra pionértida er og skal være repeterende, men i Skip James' «Cypress Grove» (med et trekkspill og Claptons gitar som mest iørefallende), blir også det dratt til det kjedsommelige.

Voggesangen «Little Man, You've Had A Busy Day» og «I'll Be Seing You», begge deler amerikanske evergreens, flyter også sakte, men er likevel høydepunkter.

Men som helhet er albumet en bagatell i katalogen til «gitarguden».

Anmeldelse: Uspennende fra Clapton